Sårt, men uferdig om spontanabort

I Habituell abort dikter Stine Fuglaas Bonsaksen seg gjennom en rekke avbrutte svangerskap. På veien filosoferer hun rundt temaer som identitet og ensomhet, og gir innblikk i hvordan spontanaborter kan prege et forhold. Til tider lykkes Bonsaksen i å røre leseren, men litt for ofte roter hun seg bort i litt for enkel poesi og sidesprang.

Diktene trekker leseren inn i begynnelsen med en salig blanding av morgenkvalme og fantasier om det spirende livet i magen til jeg-personen, fantasier som snart skal bli revet vekk. Men på et punkt glir det over i det mer klisjépregede og banale, med åpenbare metaforer som at «mørkeret» tar over. En konsekvent, indie-aktig struktur robbet for store bokstaver føles påtatt, og til tider virker det som det er helt tilfeldig hvor forfatteren velger å spre teksten utover korte verselinjer, og hvor hun komprimerer den ned i mer fullstendige avsnitt.

Likevel er det deler der Bonsaksen virkelig skriver godt. Til dels blir du dratt inn i jeg-personens følelsesliv gjennom det såre temaet spontanabort er. Dikteren er likevel aller best når hun flykter tilbake til gamle minner, eller bruker tid på spørsmål rundt identitet og ensomhet. Jeg-personen undrer seg over hvordan abortene gjør henne til en annen enn den hun var — og den hennes utkårede forelsket seg i. «eg prøver å vere heil for deg / vere ho eg var før / ho finst ikkje lenger (...) du saknar ho / men elsker meg», skildrer Bonsaksen, før hun drømmer seg tilbake til en nyforelskelse som får leseren til å selv ville være en forelsket student under «glastaket» på Dragvoll.

Les også: Detaljert og forfriskende om unge, sinte menn

Bonsaksen skriver seg til tider vekk i faktaopplysninger rundt svangerskap og abort. Disse delene er informative, men ødelegger noe av flyten som preger fortellingen ellers. Her brytes de mer personlige skildringene opp, som ellers i diktene gir leseren tilgang til jeg-personens følelsesliv. Informasjon som man like gjerne kunne googlet ved nysgjerrighet, drar leseren vekk fra en mer poetisk tankestrøm.

Det såre i diktboken skinner likevel gjennom i konflikter med egen kropp; i kampen mot det fysiske som ikke vil spille på lag med ønskene og drømmene. Karakteren er ikke alene, men føler seg ensom i det hun opplever: «eg er åleine / i ein kropp som leikar gud / skapar liv på eit augeblikk / drep sju veker seinare / sviktar meg / igjen og igjen».

Habituell abort skiller seg ikke altfor mye ut i samtidspoesien annet enn i tema, og gir til tider dyptpløyende innsikt i en persons håp, drømmer og sorger. Stine Fuglaas Bonsaksen dikter godt, men sluttresultatet kunne vært tjent med litt grundigere redigeringsarbeid for å fjerne overflødige og avsporende deler.