Meditativ makt­de­mostra­sjon

Kanaan riffer deg bort på sitt helt unike album.

Den norske trioen Kanaan har sluppet sitt fjerde album via Jansen Records, og Earthbound er, ifølge dem selv, en samling av psykedelisk jazz- og stoner-inspirert instrumental rock. Det finnes ingen bedre måte å oppsummere det på. Det er mørkt. Det er visuelt. Det er aggressivt. Det er digg. Jeg vil ned i en erkeengelsk klubbkjeller, kjederøyke og danse.

Inspirert av band som Colour Haze, Hawkwind, Elder, Motorpsycho og Acid Mothers Temple, markerer Earthbound seg som en hyllest til rock, noe som stilistisk sett skiller det fra trioens tidligere utgivelser. Selv beskriver Kanaan albumet som en maktdemonstrasjon, og med overraskende vendinger og geniale passasjer byr det på en variert og stort sett fornøyelig lytteropplevelse.

Les også: Barnslig og behagelig fra Dino­saur­teg­ning

«Return to the Tundrasphere» utmerker seg tidlig som en av favorittlåtene på albumet. Med Eskild Myrvoll på bass, Ingvald André Vassbo på trommer og kule soloriff servert av Ask Vatn Strøm får trioen vist seg fra sin beste side. Låten er en musikalsk reise på hele 8 minutter og 41 sekunder, men som lytter kjeder man seg ikke ett sekund. Dette er særlig takket være den kule eksperimenteringen med volum og hastighet som tilfører låten genial variasjon, men især blir du dratt inn i et musikalsk vakuum av det ekstremt fengende introriffet.

Låten «Mirage» er nok albumets største overraskelse, som sjette spor ut og et komplett sjangerskifte det er litt vanskelig å forstå seg på (ikke at det akkurat er en nødvendighet). Låten fungerer som et delikat og merkverdig avbrekk i et ellers så energisk og hardbarka album. At den er pustepausen du ikke visste at du trengte er muligens en bedre måte å si det på. Mirage betyr illusjon på fransk, og med elementer som triangelklang og bølgeskvulp er det vanskelig å ikke drømme seg bort til sol og sydenvarme. Med «Mirage» beveger albumet seg nærmere inn på det meditative, og det musikalske landskapet minner mer om Kanaans tidligere låter enn noe annet. Men låten står alene i sitt uttrykk på albumet, og flere låter som denne savnes vel litt.

Les også: Forrige ukes (kanskje) beste låter

«Crash» skiller seg nok ut som den sva- keste på albumet med et repeterende format på 5 minutter og 16 sekunder uten klimaks, og en bruk av vibrerende bass som ikke akkurat kan karakteriseres som noen direkte fryd for ørene. Takket være at første halvdel falt i smak, kan ikke «Crash» beskrives som noe annet enn en liten skuffelse.

Earthbound er et sterkt og originalt album med flere innslag av ren musikalsk genialitet, og byr på en musikalsk reise som fikk meg til å ville reise. Går det direktefly til Bristol?