Vi må slutte å be om økt studiestøtte

Vi studenter har opplevd mye økonomisk motgang under pandemien. Det hele toppet seg da vi endelig skulle få økonomisk støtte for å dekke tapt inntekt i perioden. Et lån på 20 000 kr var det beste Lånekassen kunne by på. Mange takket ja fordi de måtte, og sitter nå igjen med et ekstra stort lån etter studietiden. Mange er avhengige av å jobbe på siden eller få støtte hjemmefra bare for å ha nok penger til mat. Jeg leser ofte at mange ønsker økt studiestøtte for å leve fullverdige liv som student. Dette ønsket finner man støtte til på hele det politiske spekteret. Allikevel fremstår ønsket som lite gjennomtenkt, og jeg tror det vil virke mot sin hensikt.

Les også: "Åpent brev til generasjon Rundlurt"

Hovedutgiften til de fleste studenter er husleie. Denne utgiften spiser gjerne 60—80 prosent av den månedlige støtten på 8265 kr. Leieprisene øker raskt, men dessverre ikke i takt med norske studenters økonomiske utvikling. Om vi øker studiestøtten drastisk er det trygt å anta at leieprisene vil få en ganske lik økning. Resultatet er at staten får en mye større utgift, utleiere får enda mer penger fra statskassa rett i lomma, og studentene ... ja, de blir sittende igjen med akkurat like lite å rutte med hver måned.

Redningen er en profittfri boligsektor for studenter. Studentsamskipnadene har sviktet. De skulle utfordre det private leiemarkedet og tilby studenter et rimelig sted å bo. Her har de heller tatt på seg rollen som pengegrisk bolighai, når de egentlig skulle være en organisasjon som arbeider for studentenes beste. Det er også vanskelig å ta samskipnadene seriøst når de har ansatte som tjener så godt som de gjør. Tidligere SiO-direktør Lisbeth Dyrberg tjente 2,1 millioner i året da hun gikk av med pensjon i våres. Det satte henne blant de to prosent høyest lønnede i hele landet. Samtidig har studentenes økonomiske situasjon stagnert. De siste ti årene har vært en pengefest for utleiere og lederne i studentsamskipnader. Studentene selv står på utsiden, mens regnet bøtter ned.

Nøkkelen til bedre studentvelferd ligger ikke i økt studiestøtte, men i boligpolitiske vedtak som sikrer alle studenter tilgang på et rimelig sted å bo. En utleiesektor som ikke følger prisene på et marked de selv ikke er en del av. Samskipnadene har hatt mange år på seg nå til å gjøre noe med saken, men har selv blitt en del av problemet. Utleie er en solid inntektskilde, og at staten har overlatt den jobben til private aktører med særøkonomiske interesser, er hovedgrunnen til at prisene på leiemarkedet har eskalert så mye som det har gjort.

Det er altfor mange studenter som lever under dårlige økonomiske kår i løpet av studietiden. Som mister muligheten til å delta på sosiale eventer, kulturarrangementer eller bare å ta en pils i parken med venner. Nå er det på tide at vi studenter står opp og krever en utleiesektor som driver profittfritt, og uten lønninger på et helt annet nivå enn i samfunnet ellers. Så lenge prisene styres av et åpent marked vil vi aldri ha sjans til å henge med på prisøkningen. Løsningen ligger foran nesa på oss. Nå er det på tida at noen griper tak i den.

Les også: "Nei – studiestøtten er ikke nok"