Foto: SF Studios / Oslo Pictures

Verdens Verste Menneske har premiere:

Fleinsopp, turtleneck og det helt ekte livet

Å finne seg selv er sårt, men vakkert å se på. Joachim Triers Verdens verste menneske er en gavepakke til følelseslivet.

Joachim Triers seneste film Verdens verste menneske har høstet lovord over hele verden. Renate Reinsve vant prisen for beste kvinnelige skuespiller i Cannes, og filmen har blitt utropt som Oscar-kandidat. Omtalen har vært bred, men nå som vi dødelige kan se den på kino, lever den opp til forventningene?

Verdens verste menneske er en historie om Julie. Hun føler seg tidvis som verdens verste menneske, og filmen om henne er, som den franske tittelen «(Julie (en 12 chapitres))» sier så vakkert: en historie om henne i 12 kapitler.

Les også: Fra student til samurai: Universitas anmelder studentforeninger

Manuset er, som i alle Triers filmer, skrevet av ham selv og Eskil Vogt, og den smarte og følsomme stilen som man kjenner fra resten av Oslo-trilogien (Reprise, Oslo, 31. august) finner vi også her. Denne er den riktignok ispedd sjangertypiske klisjeer, for filmen er en romantisk komedie. Scenen der Julie flytter inn sammen med tegneserieskaperen Aksel er et talende: Her drikkes teen med to hender, Julie har på seg hvit turtleneck, og det serveres en for de fleste velkjent hvor-mange-klesskap-kan-jeg-få?–replikk.

Fortellerstemmen innledningsvis bygger til en viss grad også opp under romantisk komedie-stilen, først og fremst i den overøsende mengden informasjon den gir. Stilen er lett og tilgjengelig, og intensjonen må ha vært å invitere et bredt publikum til kinosalene – og ikke minst gir fortellerstemmen rom for en av filmens store styrker: dialogen.

I Verdens verste menneske får lange monologer og dialoger utfolde seg på sannferdig vis: Ordene strekker ikke alltid til. Karakterene sier noe, for så å avbryte seg selv, og det som blir sagt peker ikke nødvendigvis frem mot noe, eller tilbake på noe – uten at filmen stagnerer av den grunn, da fortellerstemmen blir en slags fremdriftsmotor. Dialogene får skinne i sin egen utilstrekkelighet, og uttrykke hvordan alle de tre hovedpersonene i filmen sliter både med seg selv på ulike vis, og med henne – Julie.

Les også: I bokhylla til Maria Navarro Skavanger

Her tegnes det flere dype og komplekse karakterer, og skuespillerprestasjonene til Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, og Herbert Nordrum, er briljante. Det samme kan sies om birollene. Det er grunn til å tro at det er det universelle i disse personenes problemer og tilværelser, og hvordan manuset ypperlig tar opp i seg dette, som gjør at filmen har truffet så godt i utlandet.

Filmen er full av lange tagninger av hverdagslige hendelser og store feider, og i mange scener tenker man seg at en dårligere regissør ville latt karakterene gråte, le voldsomt, eller rope ut i fortvilelse, men der denne filmen holder igjen. Kvaliteten i dette ligger i at tilskueren kobles på det som skjer. Man lever seg enklere inn seg inn i Julies ambivalens, Aksels dilemmaer og Eivinds rådvillhet, når filmen ikke gir fasiten på hvordan de opplever dette selv.

I noen av filmens sterkeste scener står tiden stille. Disse scenene føles som noe av det mest grandiose som er gjort i norsk film, i ordets beste forstand. Ved hjelp av Ola Fløttums musikk løfter disse scenene filmen opp fra de konvensjonelle romantiske komediene, til noe annet, og mer interessant. Varmen i 35mm-bildene leder tankene til blant annet Jean Luc Godard sin Pierrot le Fou.

Les også: UiOs våteste forening

Også som komedie gjør filmen seg veldig bra. En fleinsopp-tripp og en debatt om kunstens vilkår i ultra-woke samfunn, er blant de morsomste scenene. Men det er også i enkelte fremstillinger av «aktuell» tematikk at Verdens verste menneske ikke treffer helt. Forventningen Julie sliter med utenfra om å få barn, er velkjent, det var blant annet et overhengende tema i Oslo, 31. august. I akkurat dette spørsmålet kommer ikke filmen med noe særlig nytt. Det samme kan man kanskje si om far-datter-relasjonen. Den blir litt sjablongaktig, samtidig som det også er veldig morsomt og pinlig, på en måte som minner litt om Dag Johan Haugerud sine filmer (Barn, Som du ser meg).

Julie vil finne seg selv, og leter først i relasjonene sine til andre. Hvor lurt er det? Og lar det seg i det hele tatt gjøre? For den som vil inneholder filmen en rekke muligheter til å gjøre den til sin egen. Verdens verste menneske er Joachim Triers så langt beste film.