Vi er alle moralister

Espen Gamlund har skrevet moralistens første håndbok. Den bør ikke bli den siste.

Du skal ikke tro du er klokere enn oss. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe. Linjer nummer tre og ti i Janteloven blir kanskje ikke sitert like hyppig som linje nummer én, men de fanger utgangspunktet for Espen Gamlunds nye bok. Ifølge Gamlund hefter det nemlig et ufortjent dårlig rykte ved det å legge seg opp i andres saker. I Kunsten å moralisere tar han den moralske pekefingeren i forsvar; ikke bare har vi en rett til å bruke den, men attpåtil et ansvar for å gjøre det. For kanskje er du klokere enn oss.

Gamlund er filosofiprofessor ved UiB, med særlig peiling på etikk. Etter utallige utfall i både avisspalter og eget borettslag om hva som er rett og galt, er han godt kjent med å bli stemplet som en selvgod bedreviter. Og det er dette umiddelbare selvforsvaret han tar et oppgjør med: Hvordan kan vi, offentlig og til hverandre, kritisere gjerninger vi mener er moralsk gale?

Den gode moralen finner vi sammen i samtale – hvor vi må tåle å få høre det og ikke minst forstå hverandre.

Forfatterens hovedargument er enkelt nok: Når moralsk kritikk per definisjon blir sosialt forkastelig, mister vi ordene om hva som skiller gode handlinger fra dårlige. Med det blir demokratiet i siste instans fattigere, og det er derfor nødvendig med en mer nyansert forståelse av moralisering som praksis.

For det er nettopp nyanser som driver boka, og det er også dens største styrke. Selv om flere av sidene utgjør Gamlunds personlige forsvarsskrift for egen moralisering, erkjenner han at moralistens suspekte eim er der av en grunn. Folk liker rimelig nok ikke å bli anklaget for uakseptabel oppførsel, og da krever saken følsomhet. Det finnes både gode og dårlige moralister; oppgaven blir å skille de to. Gamlunds formulerer presist det vanskelige i å diskutere moral. Dermed utstyrer han leseren med et godt begrepsapparat for videre tenkning.

Les også: Punkband, karaoke og tequila

Når poenget er å rokke ved et utbredt inntrykk av moralisering, er det naturligvis en populærfilosofisk bok Gamlund har skrevet – han skriver for alle. Likevel står ikke formidlingsevnen alltid til sjangeren. Det er for eksempel få lesere som vil forstå hva han mener med «vårt fenomenologiske utgangspunkt», og det er neppe hensiktsmessig å sitere den notorisk vanskelige filosofen Georg W. F. Hegel. Deler av boka føles dessuten rotete, med gjentagelser og intetsigenheter man blir litt trøtt av.

Dette feller likevel ikke helhetsopplevelsen; Gamlund er langt mer pedagogisk enn universitetsfilosofer flest og gir et nyttig innblikk i filosofisk metode. Kunsten å moralisere er først og fremst en uhyre viktig bok, fordi forfatterens prosjekt er å demokratisere eierskapet over rett og galt. Den gode moralen finner vi sammen i samtale – hvor vi må tåle å få høre det og ikke minst forstå hverandre.

Forfatteren bruker stadig klimaengasjement og -politikk i sine eksempler. Det illustrerer hvorfor vi trenger å rustes for mer direkte moralsk diskusjon: Løsningsforsøk på kollektive utfordringer går i lås hvis enhver form for moralsk kritikk skytes ned som drittsekkers dans med eget ego. Jo større de potensielle ringvirkningene ved våre livsvalg, desto viktigere er det å kunne ta de kjipe samtalene.

Les også: Penger eller ei, pilsen er for alle: Ølguide

Gamlund lar være å drøfte flere emner fra moraliseringens domene. Det grunnleggende forholdet mellom politikk og etikk formuleres ikke skikkelig, ei heller hvorvidt loven skal utgå fra folkemoralen. Dette og mer bør også få sin oppmerksomhet i norsk populærlitteratur, og Gamlund har lagt et godt utgangspunkt for nettopp det.

«Som moralist er du opptatt av moral, som betyr at du mener det er viktig hvordan vi oppfører oss mot hverandre», skriver Gamlund. Det mener vi da alle; da trenger vi desto flere gode tanker om hvordan vi bør mene det.