Hvorfor er øl så jævlig dyrt og utelivet så dårlig?

Utelivet i Oslo ligger med brukket rygg. Det hadde vært beleilig å skylde det på covid, men det var like ille før. Det som har endret seg, er prisen.

Det er vanskelig å kose seg med en pils når den koster mer enn det du har brukt på mat hele uken. Smertegrensen var allerede nådd før pandemien. Ofte måtte du ut med rundt 80 kroner for en helt vanlig pils på en uteplass som på ingen måte kunne rettferdiggjøre prisen. Musikken var i beste fall tolerabel. Om de mot formodning hadde giddet å booke noen, var det noen du kun kjenner til om du har minst tre generasjoner tilhørighet til Oslo og nileste Natt&dag i 2017 - og det kostet selvfølgelig 150 kroner i døra, minst. Mange trodde nok bunnen var nådd.

Gode nyheter! Bunnen er nådd.

Bord laget av paller, XL kattesand som gulv, null innlagt vann, en varmelampe på deling og ikke noe tak. Her koster en øl 102 kroner. Det finnes underganger i Oslo med bedre fasiliteter. Har utestedet tak, bærer det preg av å være en folkehøgskole for voksne, en plass tilsynelatende skreddersydd for at du skal kunne se akkurat din subkultur i badedrakt. Det eneste de har å by på er en sauna bygget i en container, plassert på en parkeringsplass. Her koster en øl 96 kroner. Etter pandemien har nesten alle byens barer og utesteder sett sitt snitt til å gønne opp prisen enda litt mer. Den nye normalen. Rettere sagt: Dyrt, dårlig og totalt uinteressant er den nye normalen. Eller?

Først mistet vi boligdrømmen, så mistet vi fremtiden og nå mister vi fylla.

Nesten hver gang noen nevner at utelivet i Oslo suger, hopper en innfødt ut av tapetet for å flexe med den ene nisjebaren som faktisk er «ganske fet og spiller bra». Fett at det finnes plasser med temaer som teak og mid-century modern, hvor du kan bestille naturvin fra land som ikke finnes ennå, men jeg nekter å betale 112 kroner halvliteren fordi en gjeng Don Draper-wannabes vil flexe på Tinder-daten sin. Larp i skogen som vanlige folk, vær så snill.

Les også: Universitas vurderer valgomater

Det er på ingen måte overraskende at det har blitt sånn. Behovet for en slik arena kunne umulig ha oppstått i et velfungerende samfunn med et oppegående uteliv. Når det er mindre og mindre overlapp mellom folks allerede krympende sosiale sfærer og alle tradisjonelle sosiale arenaer enten er for dyre eller for dårlige, ender man opp med desperate løsninger, også kjent som minigolf.

Før lå man sammen og ble kjent etterpå, men nå har et nytt rituale sneket seg inn. Etter flørting og før oralsex har minigolfen meldt sin ankomst. Skrapet opp fra bunnen av utelivsbøtta kan du nå stimulere overklassen i deg for 130 kroner per runde og 96 kroner per øl.

Det må finnes vanlige plasser der vanlige folk kan møte andre vanlige folk og innse at de faktisk er vanlige folk, akkurat som alle de andre vanlige folkene der inne. Men vanlige folk prises ut av det meste for tiden. En trikkebillett koster det samme som en mango IPA, gjennomsnittsprisen på en leilighet er seks millioner kroner og fast jobb er unntaket heller enn regelen. Først mistet vi boligdrømmen, så mistet vi fremtiden og nå mister vi fylla. Du er ikke middelklasse før du har råd til å skippe vors hver helg.

Les også: Komma sofavelgerne endelig ut av Mørchet?

Om de som ikke har råd til 200 kroner per liter må holde seg til de få arenaene der man fortsatt kan prates over en øl, blir alle sittende i hver sin studentkjeller. Mens de som ikke studerer blir sittende i helt vanlige kjellere, med en haug med folk som snakker som dem selv, ser ut som dem selv og tenker som dem selv – og det er hvis de er heldige nok til å ha noen venner å drikke med. Slik blir hver fest Groundhog Day-fylla. Skjærsilden er en kjeller på HF. Men hvorfor ta til takke med skjærsilden? Ha en hjemmefest, drikk i parken, kjøp en lommelerke. Dra på rave i skogen, bli beruset, hør på noen bangers og la sentrums ølhaier drukne i sin egen grådighet. Det har absolutt sine risikoer, men i det minste spiller ingen minigolf i marka klokka tre.