Djevelske tendenser

«Miracle of the Sun» er fjerdealbumet til Oslo-bandet Shevils, som sist slapp plate i 2015. Overgangen fra trippy, drømmende og mytologisk albumkunst til et mer Gorillaz-aktig tegnet bandportrett, skaper først en undring om bandet har blitt streitere siden siste utgivelse. Men når albumet sparker i gang, viser Shevils at de er akkurat der de skal være.

Shevils viser en tydelig skandinavisk identitet i de oppløftende melodilinjene som uanstrengt og naturlig blandes i den ellers tunge musikken, og det mesterlig. Med tydelige nikk til band som Kvelertak og Turbonegro, føles «Miracle of the Sun» både kjent og kjært, likesom friskt og spennende på én gang. Gjennom presise riff og velplasserte roligere partier, balanserer bandet ut et samtidig kaotisk uttrykk. Resultatet er tung musikk som ikke tynger lytteren.

Les også: Hva du bør lytte til denne uka – og hvorfor.

Åpningssporet «Black Ace» starter med en pinglete alarmlyd. Kanskje et varsel om hva som skal komme, men bassen og trommene som følger blir likevel det første virkelige signalet om det trykket låta snart skal få. Når musikken jobber seg opp og den sterke, skrikende vokalen drar i gang vil man både headbange, hoppe i takt og skrike med.

Så, allerede i tittelsporet som følger som nummer to, tar bandet det første lille sidespranget fra den klassiske hard core-oppskriften og viser frem den variasjonen de har. Refrenget på «Miracle of the Sun» ligger over en bitende, sinna-melankolsk melodi som minner om Blood Command sin Cult Drugs-plate.

Gjennom de neste låtene viser Shevils at de både kan å hente og skape inspirasjon. Tankene løper fra 70-tallsinspirert hardrock ala Kvelertak, til skandi hard core som Skambankt og videre til spydig Sex Pistols-punk. Men hver gang man tror man kjenner igjen det man hører, at man vet hva som kommer, slenger de inn et lite stikk i en annen retning. Det kan nesten ikke være annet enn kalkulert, hvordan albumet holder deg på tærne og vil vise deg noe nytt, uten at du noen gang vakler gjennom ukjent terreng.

Les også om Broslos NIX sin studietid på AHO: –Var hypp på å bryte alle reglene.

Helt til slutt, gjemt bak en ironisk tittel, har Shevils spart en skatt av et sistespor. «It Never Ends» har et av de mørkeste uttrykkene på plata, ledet an av en dyp, gjennomgående basslinje. Vokalist Anders Voldrønning virker som om han går inn for å bruke opp alt som er igjen av stemme før albumet er over, og de oppmykende melodilinjene er byttet ut med forvrengte gitarer.

Etter å ha lyttet til albumet noen ganger, er det lett å tenke at Shevils kom tilbake med en ny plate bare for å understreke den fortjente plassen de har midt i den skandinaviske hardrocken. Det er i hvert fall sånn «Miracle of The Sun» blir stående igjen, som en frisk selvfølge.