Hva du bør lytte til denne uka – og hvorfor

Da jeg som barn skjønte at musikk ikke nødvendigvis ble dratt ut av intet og oppstod, men er satt i system som alt gøy blir, var jeg på nippet til eksistensiell krise. Hvordan kunne all musikk noensinne egentlig bare bestå av så tilsynelatende lite? Da jeg ble eldre, og mengden låter i repertoaret ble større enn Hits for Kids og tvilsomme kor-sanger på skolen, ble det enda mer demotiverende at så mye var så likt. Nå ligger all musikk vi noensinne kunne drømme om i baklomma, og pop-musikken inntar hitlistene på løpende bånd. Låter kommer og går som scrolling om natten, så når noe da klorer seg fast som en intens ode til sin egen sjanger, men også med et genuint nakent og rørende uttrykk, da må det bemerkes.

Metteson sin debut-EP er intens synthpop som preges av det klassiske pop-klimakset, men det er på ingen måte forutsigbart. På låta «Grounded» fenglser Metteson sin vokal med sitt luftige og lengtende uttrykk. Intensiteten tekstene formidles med, gjør selv de mest klissete klisjeene troverdige. For det er nettopp den nesten latterlige satsingen på klisjeer som har gjør at denne plata er så bra; setninger som flyter i den romslige produksjonen, høydepunktet som alltid kommer, og bankende, nesten skrikende synth, som legger som et lag rundt en intens vokal som både søker høyt og lavt. Det er så gjennomført og minneverdig, at musikkens lille nåløye kanskje virker litt større.

De siste dagene har det stått en grønn jævla Ryde rett foran inngangsdøren til bygården min og jeg er farlig nærme å bli Oslos verste nabo. Misforstå meg rett, sus forbi meg på en scooter any day, men jeg vil – akkurat som Ur Monarch – kaste enkelte rett i søppelsjakta. Enhver parkeringssynder provoserer visst fram den minst reflekterte versjonen av meg selv. Kanskje dette ikke er så overraskende, og kanskje du reagerer mer på at jeg legger ut om potensielle voldsepisoder i avisa, men bare sett pris på dette for hva det er. Det er i hvert fall akkurat det jeg sitter igjen med etter å ha hørt Ur Monarch sin debut-singel.

«Human garbage disposal plant (scooter)» er en litt smålig, spretten og leken låt, som virker å jogge lett i k-pop landskapet – og det er intenst catchy. Om jeg skal trekke låta ned på papiret, så må det beskrives som at Smerz poppet et par lykkepiller og forvekslet seg selv med Doja cat. Det er så mange lag å grave i, uten at det blir særlig tungt. Med tunge harmoniseringer, sampling som hopper frem her og der, og løpende rytmer i flere former – forblir det enda lekent og morsomt på øret. «If you like bread, then you should eat it every day», denne låta er brød, jeg er kjeften. Gi meg den i alle kanaler.

Det er få ting som får meg til å tikke like mye som når bassen vibrerer i headsettet. Og nei, dette er ikke en innrømmelse om at jeg egentlig kun hører på Broiler og lengter tilbake til Skrillex sin storhetstid. Det er snarere heder til pulserende låter, som nesten etterlater seg bulker i både øregang og tanker. «The Tokyo tapes: piano recycle» er et slik prosjekt som jeg legger meg langflat for. Med innspillingene til jazzpianist og komponist Kjetil Jerve, har Stian Balducci, bedre kjent som +plattform, skapt et helt spesielt remix-album. Ifølge Jazz i Norge var den eneste regelen mellom de to å kun jobbe med originalt materiale, ingen eksterne samples eller lydkilder. Og resultatet er en forfriskende, men nøysom utforskelse av vibrasjoner, og minner om hvor lite som skal til for å vekke så mye.

Dette er musikk som føles både skremmende og inviterende. På «4.4 SV607» føles det som at jeg jogger i min egen bevissthet, når lydene fanger opp en slags pustende kvalitet, og bassen pulserer som når blodet slår i trommehinnene. Det braker og knitrer blant rolige og fokuserte noter på pianoet. Låta gir en nesten klaustrofobisk følelse, før pulsen slipper taket, og alt blir så øredøvende stille i de avsluttende tonene. Dette er den groveste formen for sonisk mindfullness jeg har hørt, len deg inn i det.

Det bor en bondeknøl i én av fem av oss, eller for å si det på en annen måte: I Norden er Norge det landet som hører på mest country. 20 prosent av oss har det som vår favorittsjanger, og det er ikke rart å tenke på når Ingvild Flottorp inntar scenen. For å trekke Flottorps uttrykk ned til det skriftlige kan det beskrives som en vokal som legger seg et sted mellom Kate Bush og Astrid S, med sitt lyse, nasale og skjøre preg. Musikken er så reinspikka americana som en kan få det, til tider. Men Flottorp briljerer også med energisk country på låter som «In a race» og "Would you mind». De holder et høyttravende tempo, der de fleste byfolk vil riste med foten hele veien til bygda. For albumet er uten tvil en tidvis ode til hjembygda, Åmli — Norges helt egne talentfabrikk.

Den lille kommunen i Agder fylke må ha en helt egen sonisk touch, for både Jonas Alaska, folkemusikeren Johanne Flottorp og Tobias Flottorp Heltzer (som også er storesøskene til Ingvild Flottorp) kan kalle det sitt hjem. Nå sikter også 22-årige Flottorp seg inn på Åmlis hedersliste (forhåpentligvis).

Låta «The last one» er albumets avsluttende ballade, og får meg til å ville ri på hesteryggen i morgengry, med spøkelset av min døde elsker i horisonten. Jeg har hverken hest eller en død elsker, men det sier litt om stemningen denne dama har skapt på debuten! Lengtende, intimt og ekte.

Det er nok ikke tilfeldig at gruppen Gabba sitt navn betyr rein med snøhvit pels på samisk, for likedan som hvite hjortedyr lyser opp viddene, er Gabba et lyspunkt å se på listene av nye utgivelser. Med en håndfull sjangre i uttrykket blir det vanskelig å generalisere Gabba — men uten å forsøke å treffe blink vil jeg beskrive musikken som en blanding av blues, folk og jazz knyttet sammen med joik.

Den ferske singelen «Horagállis» har et noe røffere uttrykk, mye takket være barndomscrushet mitt, Stig Henrik Hoff. Faren fra den uforglemmelige serien «Johnny & Johanna» er nemlig aktuell med den nye serien «Velkommen til utmark» på HBO. Joiker i Gabba John André Eira har konsulert Hoff i rollen som samen Bilzi. Samarbeidet har, til min store glede, trådd utenfor seriens grenser.

Hoffs beinharde og dype vokal gir et rørende rom for Eiras spissere og rullende vokal, og en grumsete gitar, melodisk bass, syngende trompet og maratonløpende trommer gir et helt praktfullt resultat. Horagállis var en av samenes himmelske guder, som rådde over både lyn og torden, men også over regnbuen, vind og vær, over havet og vannene og over menneskenes ve og vel, liv og sunnhet. Det er en mektig tittel på en låt, men låten er også en mektig prestasjon, uten tvil.