Damata:

Der yoga møter jazz

Damatas debutalbum er en saftig sandwich av musikalsk lekenhet og sjangerbredde. Jazztrioen tilgjengeliggjør støyete improjazz med en ambient sound.

Hva er best av å stå eller sitte på konsert? Jazztrioen Damata gjør meg usikker, når de serverer et debutalbum med en rolig ambient sti, men støyfulle utsiktspunkter av heftig jazzimpro. Åpningssporet «Oslo 32. august» baner albumets retning med gitarens gjennomgående klang og en visuell sound. Du vil imidlertid kjenne pulsen av Ola Øverbys trommer, som tilfører beat nok til at albumet plasserer seg et sted mellom en lun, visuell atmosfære og tempojazz.

Les også anmeldelsen av Misty Coasts nyeste album: En tåkete drøm.

Gitaren vibrerer heftig på «Trio pour le trou du Cul l’Éspace», før tromma banker på døren og hviler i døråpningen - og der blir den. Blir en utålmodig? Kanskje litt. Samtidig er denne tilbakeholdenheten styrken ved låtene.

Jeg skjerper ørene for å lytte etter de finurlige trommene og deilig bassnotene bak den dominerende gitaren. Ta for eksempel «I Say Damata, You Say Matoma» sine snaue 14 minutter. Den bygger seg rolig opp, men det er krutt å hente mot slutten, når lydbildet vrenges fra bløte og sammenpakkede lyder til noe heftig og skjærende som fryser på ryggen.

Trioen spiller hverandre ekstremt gode, når de stadig gir stafettpinnen videre, men implementerer hverandre lagvis. Tilstedeværelsen til å ta på; noe som gjør verket nærmest organisk fintfølende.

Albumet fortjener, og insisterer på om du vil, å høres fra første til siste spor.

«Fort på ski» er et følelsesfremkallende høydepunkt, og Torstein Slåen insisterer på både drøm og lengsel med en gitar full av klang. Tittelsporet og «MØ» skrur opp tempoet, og leker seg i et mer gjenkjennelig jazzlandskap; men tar også albumet i en eksperimentell og støyete vending. Beaten er raskere og fastere, og tidvise slag av diverse slag flettes nydelig inn i et deilig gitarriff. «Hakuna Damata» er evighetskulen i godteposen; fra improvisering, støy og heftige beats til nedstrippet harmoni. Og Karl Erik Horndalsveens bass insisterer på alt du har av rytme i skrotten.

Les også Broslos Nix om studietiden på AHO: –⁠ Hypp på å bryte alle reglene.

Damata tilgjengeliggjør jazzen når klangfull gitar møter eksperimentell komposisjon. Men jeg vil hverken kaste perler for svin eller løsrive låtene og plassere dem i en generert «relax and study»-spilleliste. Albumet fortjener, og insisterer på om du vil, å høres fra første til siste spor.

Det bikker imidlertid ikke over før andre halvdel av skiva, og jeg venter spent på at seige gitartoner og spor av tempo skal nå toppen de sakte peker mot. Resultatet er likevel en vellykket og omfavnende lytteropplevelse. Den gir nok melodi til å passe følelsesladet filmmusikk, nok ro for din go-to sjelelige treatment, og ikke minst en god dose medrivende improvisasjon - og vi får med det en trang til å reise oss i konsertlokalet likevel.