En tåkete drøm

«When I fall from the sky» er det tredje albumet til duoen «Misty Coast». Det er Linn Frøkedal og Richard Myklebust kjent fra «The Megaphonic Thrift», som har søkt vekk fra deres tidligere støyende indiebakgrunn, og mot en mer harmonisk popverden. Med seg på laget har de fått Emil Nikolaisen og Jørgen Træen, som tidligere har jobbet tett med Susanne Sundfør, Sujfan Stevens og Jaga Jazzist. Og dette skinner gjennom, for albumet er velbalansert og velprodusert til fingerspissene.

Lydbildet i åpningslåten «Switch off» setter standarden for hvor velprodusert det hele er. Balansen mellom de forskjellige elementene svever i en nær perfekt harmoni. Der så mye annen musikk drukner seg selv i et element, er denne balansen gjennomgående for hele albumet. Her følger «Misty Coast» noe av det mest orginale innen indierocken, der en vimsete men balansert meldoi, harmoniseres av en myk og sløv stemme. Behagelig å høre på, rett og slett. De neste to låtene på albumet, «Transparent» og «In a Million Years» opprettholder også det fremoverlente tempoet albumet starter med. Deretter jekkes det hele ned noen hakk til «Ghost Town» og «Jet Lag».

I sistnevnte låter kommer det drømmende uttrykket «Misty Coast» søker mot spesielt til uttrykk. Frøkedal og Myklebust sine stemmer går godt sammen her, og legger seg et sted bak i hodet. Der ligger de på de fleste av albumets låter, og følelsen av at noen forsøker å trekke en inn i en verden av drømmer er vanskelig å stritte imot. «Do You Still Remember Me?», platens nest siste låt er nok den som stiller sterkest, og her kommer Frøkedal sin vokal, og med det også tekst enda tydeligere frem. Dette finner man også igjen på «Sugar Pill», der det er Myklebust som får hovedrollen, noe den litt sløve stemmen kler godt i dette albumet. I et album der lyrikken ikke er det mest sentrale, gir de to nevnte låtene en ekstra dybde og noe variasjon til albumet.

Les også: Selv med kun 21 år på bok, klarer debutant Jenny Inger Gaskill å gi et rikt innblikk i ung forelskelse: Å være forelsket på nordnorsk.

Dessverre setter den drømmende følelsen seg litt vel i hjernebarken, og selv om albumet er godt, blir det i lengden for lite variert etter denne anmelderen sin smak. Forsøket på å skape noe eget og nytt, drukner i det som er blitt en standardisert oppskrift på nyere indiealbum. Potensialet her er enormt, men som så mange andre følges en oppskrift på å skape noe unikt, og med det fordufter det unike. Som gamle indietravere leverer «Misty Coast» noe som treffer, «When I fall from the sky» blir ingen skivebom. Drømmen er vakker den, men visjonen om nyskapning og det unike — den savnes.