Å være forelsket på nordnorsk

Tematikken i Jenny Inger Gaskill, du smaker som alle diktene jeg skulle ønske jeg fikk til å skrive, er tidløs: ung, ulykkelig forelskelse. 21 år gammel er ikke Gaskill bare en uvanlig ung debutant; hun er også blindernstudent! Og samlingen er frisk lesning, både fordi hun er ung og fordi hun tør å snakke rett fra levra, med en god dose humor.

Det som gjør samlingen unik, er bruken av hennes egen, nordnorske dialekt. Åpningsdiktet er rått og har glimt i øyet: «heldigvis for oss nordlendinga // e ikke sommerforelskelse // et væravhengig fenomen». Bruken av dialekt gjør språket befriende lekent, noe som igjen er med på å skape fine bilder av en ung, forelsket jente i midnattssola.

Les også: #Inspirerende #student #gjør #suksess: Møt studenten bak Afffir­ma­tions

Dessverre er ikke alle diktene skrevet på nordnorsk. Flere av diktene er skrevet på rent bokmål, og dette oppleves som et brudd. Gaskill har nå flyttet til Oslo. I en ny by, omringet av riksmålsbrukere, føler hun kanskje på en splittet identitet. Det kan også være at «æ» og «jeg» er det to forskjellige stemmer. Likevel er alle diktene såpass like i tematikk og utforming, at det er vanskelig å se at det skal være en splittet identitet eller to stykker som «snakker» sammen. Samlingen stiller seg i rekken av nyere lyrikksamlinger bestående av flere korte dikt, uten tittel, og der motiv og tema er såpass likt gjennom samlingen og at diktene leses i sammenheng. I en slik samling er det noe forstyrrende over fraværet av et klart definert lyrisk jeg.

De korteste diktene er de klart sterkeste. Gaskill er best når hun snakker usjenert, uten å pakke inn budskapet i lange, vage fraser: «hvor lå feilen? // en plass mellom alt det jeg ønsker vi skulle bli // og alt du ville bli for deg selv». Selv om dette er et av bokmåldiktene, dukker noen av de samme bildene opp; en ung, undrende jente, som kanskje sitter og skribler ned tankene sine i en dagbok. Uansett er diktene til Gaskill treffende for alle som har vært gjennom kjærlighetssorg: Hva var det egentlig som gikk galt?

Fikk du med deg denne? Pianist John Erik Kaada nytolker kjente stykker på preparert piano, han bedriver: Klassisk grensesprenging

Gaskill kunne med fordel utforsket det frie, lette språket i større grad. Slik ville hun skilt seg ut i mengden av nyenkle diktsamlinger om kjærlighetssorg. Uansett ender ikke samlingen, i motsetning til hva man kunne forvente, med store ord om tilgivelse eller refleksjoner over at hun har det bedre uten den tapte kjærligheten. Gaskill minner oss om at kjærlighetssorgen er langvarig – og kanskje må vi bare akseptere den og ta den som den er. Med «du smaker som alle diktene jeg skulle ønske jeg fikk til å skrive» får Gaskill frem hvor vond ung kjærlighetssorg er, men like fullt får hun leseren til å trekke på smilebåndet.