Plateanmeldelse:

Klassisk grense­spren­ging

Pianist John Erik Kaada rører ved det aller helligste med pianofingrene sine når han nytolker kjente stykker på preparert piano. Det bør han få lov til, for resultatet er både vilt og vakkert.

Det er lett å få et inntrykk av klassisk musikk som noe særlig stringent, noe som er basert på strenge musikalske regler og uten særlig rom for nyvinning og lek. Misinterpretations er laget med det motsatte utgangspunkt, og viser at klassisk musikk slett ikke trenger å være regelrytteri – det kan være akkurat hva du vil, baby.

Den første ikonoklasmen til Kaada er å tukle med pianoet selv. Platen er spilt inn på et piano hvor strengene er preparert med heftemasse (også kjent som lærertyggis), som forkorter klangen i hver tone og gir pianoet en lyd som ligner mer på når noen plukker på en cello eller fiolin. Grepet gir en særegen og nesten trolsk stemning til det hele, selv til stykkene som ikke er Grieg.

Les også: Universitas anmelder mener «Delete me» er en hjerteskjærende skildring: Usexy sex selger

Et høydepunkt er Satie-tolkningene. Saties «Gnossiennes» er allerede musikalske nyvinninger, skrevet i «ubunden form» uten taktart og med en svært fri holdning til akkordstruktur og progresjon. Slik sett er kanskje hele Misinterpretations laget i Saties ånd: med respekt for musikken, ikke for reglene.

Kaada har noe av bakgrunnen sin i filmmusikk (Hawaii Oslo, Mannen som elsket Yngve), og det merkes. Der en tradisjonell innspilling av Bach eller Beethoven kanskje vekker assosiasjoner til scener fra storslagne ballsaler eller flotte naturlandskap, kunne den nedstrippede lyden og mystiske atmosfæren i Misinterpretations gjerne fungert som bakteppe for et mordmysterium.

Les også: #Inspirerende #student #gjør #suksess: Møt studenten bak Afffir­ma­tions

Kaada har aldri hastverk eller behov for å bevise sine tekniske ferdigheter. Selv når han spiller Schuberts «Wanderer-Fantasie», som er kjent for å være så djevelsk vanskelig at komponisten knapt klarte å spille det skikkelig selv, er tempoet tatt ned og de mest forrykende partiene sløyfet. Likevel står en slags «essens» av stykket igjen, ofte et hovedmotiv og hva enn annet Kaada fant det for godt å beholde i sin versjon.

Om du er Beethoven personlig, eller bare hører på klassisk fra en Spotify-liste som heter «fiine lesemusikken<3», bør du lytte til Misinterpretations. Om du blir krenka av at han spiller stykkene «feil», inviterer jeg deg, på vegne av alle frustrerte pianoelever, til å ta deg en bolle.

Da jeg selv gikk til pianotimer som tenåring, ga læreren min meg et drøss med dørgende kjedelige øvestykker for cembalo. Jeg endte med å gi opp på instrumentet, nettopp fordi jeg begynte å tro at det å spille klassisk piano handlet om å spille de samme tre notene «riktig», ikke om å leke seg med klang, rytme og anslag. Jeg skulle bare visst at man kunne spille Schubert og Grieg som Kaada.