– Begynner vi å sortere folk ut av kvinnebevegelsen, så sitter vi til slutt igjen uten noen bevegelse

– Det å være en alliert er en prosess. Jeg er ikke ferdig fordi jeg gjorde én ting, mener Grace Tabea Tenga (27).

De siste ukene har en debatt rundt transpersoners rettigheter vært synlig i flere av landets medier, og da Universitas møter Tenga har hun nettopp vært paneldeltaker i et Zoom-arrangement med fokus på hvordan å være en god trans-alliert. Arrangementet ble arrangert av Skeiv Ungdom, FRI og Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens (PKI). Tenga var med som representant for FRI Oslo Viken og African Students Association (ASA).

– Hvis et system har blitt skapt av mennesker, tror jeg også at det kan endres av mennesker. Hadde jeg trodd det var statisk så hadde jeg ikke giddet å være aktivist. Da hadde jeg lagt opp for lenge siden, forteller Tenga, som i tillegg er profesjonsstudent i psykologi ved UiO.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Selv om hun som cis-kvinne aldri har følt byrden av transfobi på kroppen, opplever hun flere av de diskriminerende praksisene som gjenkjennelige [En ciskjønnet person identifiserer seg med det kjønnet vedkommende ble tilegnet ved fødsel, red.anm.]. Det er ikke mange måneder siden kjønnsidentitet ble inkludert i loven som noe du ikke kan diskriminere mot, på lik linje med seksualitet og hudfarge. Men selv om rettighetene har blitt de samme, har deler av samfunnet fortsatt til gode å akseptere dem. Dette mener Tenga at den nyeste mediestormen har vært et tegn på.

– Og da tenker jeg det riktige er å reagere. Selv om det for meg personlig ville vært lettere å tenke at dette ikke er min kamp, sier Tenga før hun legger til:

– Men hvis jeg tenker bare på meg selv når det gjelder slike spørsmål, hvordan kan jeg da kreve at hvite kvinner kjemper for meg og oss alle?

Les også: Softe søstre skaper selv – Det er behov for at folk våger mer.

Ingen A4-kvinne

– Hvis vi begynner å sortere folk ut av kvinnebevegelsen, så sitter vi tilslutt igjen uten noen bevegelse. Det er ingen som passer inn i en sånn A4-form, mener Åse Berg Dybvik (22).

Dybvik kom fra Bindal, helt sør i Nordland, til Oslo for å følge drømmen om kunststudier og et skeivt felleskap. Hun studerer fortsatt Kunst og formidling ved Oslomet, men forteller at det ikke tok lang tid fra hun begynte studenttilværelsen til de politiske vervene tok over som viktigste prioritet.

Dybvik var nylig tilstede på det digitale parolemøtet for 8. marskomitéen, der det årlig bestemmes hvilke paroler som skal males og senere bæres i demonstrasjonstoget. Møtene skal være åpne for alle, men Dybvik opplevde ikke en så inkluderende tone som hun hadde håpet på. Hun forteller om uhyggelig stemning, tydelig aggressive, transekskluderende stemmer og moralisering av kvinner som jobber med sexarbeid.

– Jeg var glad det bare var over Zoom, hadde det vært fysisk hadde jeg følt meg utrygg i salen, forteller hun.

– Det er en liten minoritet av radikale transekskluderende feminister, om man kan kalle de feminister, som har et veldig kroppslig syn på kvinner. Kan du føde barn er du kvinne, kan du ikke så har du ikke noe her å gjøre, sier hun.

Også sosiologistudent Eva Henriksen var tilstede på komitémøtet, og deler Dybviks opplevelse av at kvinneorganisasjonene kan oppleves ekskluderende hvis du ikke er kvinne sånn som de «vil at du skal være».

Artikkelen fortsetter under bildet.

– For meg betyr kvinnekampen like rettigheter for alle kjønn, identiteter og yrker. At alle skal bli inkludert og at alle som indentifiserer seg som kvinner kjører en felles kamp. Vi må slutte å akseptere transfobi, sier Henriksen.

Føler dere at disse stemmene har noen makt innad i den større kvinnebevegelsen?

– De i seg selv er en liten gruppe, men konsekvensene blir veldig store. Det ser man blant annet i land som Storbritannia, hvor de har betydelig større oppslutning. Og man ser det på lovgivning, for eksempel i USA, sier Dybvik, og fortsetter:

– Det er en liten gruppe, men de får mye makt. Mye mer makt enn folk tror, tror jeg.

Ulik byrde, felles kamp

– Jeg er veldig opptatt av frigjøring på tvers av alle sosiale kategorier, både de som berører meg direkte; det å være svart, det å være kvinne. Men også de som ikke berører meg direkte, eller som berører meg men som jeg kommer fordelaktig ut av. Som det å være cis, forteller Tenga.

– Ved å være svart kvinne så får du sexisme og rasisme sammen i misogynoir. Men jeg tenker spesielt på interseksjonaliteten i kampen til transkvinner. Hvis jeg møter på både rasisme og seksisme, så føler svarte transkvinner på disse tingene i tillegg til transfobi. Så de har på en måte en trippel byrde, utdyper hun.

Begrepet misoygnoir er satt sammen av misogony og noir, og ble grunnlagt av den amerikanske feminist- og queerteoretikeren Moya Bailey, for å beskrive nettopp den sammensatte diskrimineringen som svarte kvinner møter.

Da Tenga ble invitert til å delta i FRIs nettarrangementet om hvordan å være en god trans-alliert, ble hun tydelig informert om at hun ble kontaktet i et forsøk på å sikre et mer mangfoldig panel. Som aktivist og skribent er hun selv opptatt av å tenke «hva er det jeg overser nå», og hun så arrangørenes initiaitiv som et godt tegn på at vi nå beveger oss i riktig retning.

– Det er klart at det skal ikke bli helt tokenism, med tolv hvite innslag og så ett minoritetsinnslag på en juleavslutning. Men at man på en måte tenker ‘hvem er det vi overser’, forklarer hun, og fortsetter:

– Hvis du skal anbefale noen; anbefal en person som er trans, som er melaninrik eller som sitter i rullestol. Ikke bare den vedtatte eksperten som ofte representerer debatten. Få andre perspektiver inn.

Splittelse og interseksjonalitet

På grunn av diskriminering i det øvrige arbeidslivet, er det mange transpersoner – spesielt trans-kvinner – som jobber innen sexarbeid og prostitusjon. De fleste av pionerene som startet den skeive bevegelsen i New York med Stonewall opprørene i 1969, var også sexarbeidere. Å si at de hadde rett i alt de gjorde for skeive og skeives rettigheter, men at jobben de gjorde var syndig, blir derfor helt feil, mener Dybvik.

Dybviks håp for den kommende kvinnekampen er derfor at den skal fortsette å bli enda mer inkluderende for alle:

– Av de [feministene red.anm.] jeg ser på min alder, er nesten hundre prosent interseksjonalister, og de ser de mange lagene av kvinnekamp, både den antirasistiske, den sexarbeider-inkluderende og transinkluderende.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Interseksjonalitet handler om å se hvordan undertrykkelse kan skje på bakgrunn av flere diskrimineringsgrunnlag samtidig, som for eksempel kjønn, hudfarge, religion, etnisitet og funksjonsvariasjon. Begrepet ble først lansert av den amerikanske juristen Kimberlé Crenshaw i 1989, og har siden vært til stor inspirasjon for feministisk forskning og debatt.

– For eksempel er det stor forskjell på å være svart og funksjonsfrisk, og å være svart og blind, mener Tenga.

For selv om begge møter rasisme, må sistnevnte også forholde seg til diskrimineringen mot personer med funksjonsvariasjoner. Tenga understreker hvor viktig det er å se på hvordan ulike strukturer er sammensatt ved å trekke frem eksempler fra eget liv:

– I noen rom så er det kanskje seksuell trakassering, da kan jeg identifisere meg med andre kvinner som opplever det. I andre rom kan navnet mitt bli møtt med mistanke framfor nysgjerrighet, eller mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju.

Tenga forteller at hun føler på dobbeltheten, og at å skille mellom de to blir vanskelig, da de er knyttet så tett sammen. Derfor påpeker hun også at man må være mer bevisst på hvilke kategorier som lett glemmes.

– Vi kan ikke være halvveis i vår frigjøringskamp. Det kan ikke være sånn ‘jeg slipper å oppleve trakassering, men navnet mitt blir fortsatt assosiert med noe negativt’, det er ikke godt nok. Vi er ikke frie før alle disse strukturene er brutt ned, sier aktivisten.

Hun forteller videre at hun kjenner mange svarte kvinner som lener seg vekk fra feminisme og kvinnekamp fordi de ikke kjenner seg igjen.

– De tenker det ikke er en kamp for seg, men for at en hvit elitistisk kvinne skal bli første kvinnelige president i USA. Det representerer ikke våre dagligdagse slit.

Les også Universitas' dekan-speisal: Møt kvinnene som styrer UiO.

Ingen ny konflikt

– Splittelsen i dag går i stor grad ut på dette med aksept for identitet, men det er hele tiden nye spørsmål som kommer opp, forteller Hilde Sandvik.

Sandvik er professor i historie ved UiO, med fokus på kvinne- og kjønnshistorie. Hun tror at det eksisterer en forestilling om en kvinnebevegelse som sto mer samlet og var mindre polarisert før, men understreker at det ikke stemmer.

– Noe som har vært fint med kvinnebevegelsen er at noen ganger har den gått til strid, eller vært veldig splittet. Og andre ganger har den tenkt seg litt om og skjønt det er andre ting som er viktigere enn nødvendigvis denne saken som splitter oss nå.

På spørsmål om sin holdning til interseksjonalitet, svarer historieprofessoren at det er viktig å forstå ulike former for diskriminering og hvordan disse virker samlet. For personer som kommer fra en annen kultur og kanskje har en annen seksuell legning, kan det oppleves som om diskrimineringen legger seg «oppå hverandre», forteller Sandvik, og legger til at det finnes mange måter å være kvinne på.

– Det synes jeg man skal se og forstå realiteten i, sier hun.

– Konsekvensene blir veldig vanskelig for mange. Selv om lover i vårt samfunn nå skal gi formell likhet, blir det ikke likhet i praksis. Det er vanskelig når andre ikke oppfatter urettferdigheten i det.

Tenga er ydmyk når hun forteller at også hun av og til havner i debatter der hun ikke har noe å komme med, og at hun da opplever det som best å være helt stille og bare lytte.

– Men når du blir irettesatt så er ikke det alltid fordi noen hater deg eller tror du er helt på tryne. Noen ganger må man bare ta det til seg og si tusen takk for at noen retter på deg. Det er ikke verre enn det.

Håp for fremtiden

Henriksen jobber for inkludering både av transkvinner og personer med funksjonsvariasjoner i kvinnebevegelsen. På 8.marskomitéens parolemøte i år opplevde hun ekskludering av transpersoner og sexarbeidere. I fjor følte hun seg heller ikke møtt med forståelse for sin funksjonsnedsettelse. Under komitémøtet den gangen ble det debatt rundt hvorvidt personer med funksjonshemminger skulle få lov til å stille med egen parole, da de ikke ble ansett som representanter for kvinnesaken.

Henriksen opplever at taleretten på møtene blir symbolsk og at de ikke blir lyttet til.

– Samtidig er det viktig at vi er der og viser at vi fins og at vi vil ha rettighetene våre på lik linje som de som er cis, utdyper hun.

Hun understreker dessuten at motstanden opplevdes mindre nå enn for et år siden, og at hun derfor har troen på at utviklingen går fremover, og på at det finnes håp for en fremtid uten frykt og transfobi.

– Vi går i riktig retning, selv med museskritt. Jeg må tillate meg selv å være litt optimistisk, legger Dybvik til, og avslutter:

– Man har ikke så mye valg, vi kan ikke gi opp.