PRESSEFOTO: HESPR
PRESSEFOTO: HESPR

Denne vann­ba­serte ep-en minner deg på at alt blir bra

Julie Henrikkes ep «Vann renner ut av glass» byr på behagelig visepop med nydelig vokal, men blir stående på kanten av stupebrettet.

Velkommen til lyttestund med akustisk gitar og sindig vokal på snaue tjue minutter. Åpningstittelen på Julie Henrikkes debut-ep tar oss til Paris, som adresserer skivas stemning med nedstrippet gitar og enkle tekster. Låten er et lite smutthull av en virkelighetsflukt med sin akustiske ømhet og drømmende tekst, hvor «steinene kan være små skatter om de vil».

«Løper heller vekk enn å ta plass, vann renner ut av glass i meg, mens du ser en annen vei», synges det på «En annen vei». Vannmetaforene fremstår tidvis litt for svevende, men med det luftige gitarspillet som gir assosiasjoner til drømmende indie-folk lik sounden til Sufjan Stevens, står sporet igjen som et av de bedre. Henrikkes vokal passer gitaren slik hånden passer hansken. Men den dynamiske duoen må litt for ofte vike for enkel og repetitiv koring, noe som gjør undertegnede utålmodig.

Les også: Kamelen er #Frikjent, og har sluppet nytt album. Les anmeldelsen her: Mannen bak murene.

«Hvile nå» er ep-ens lengste låt og er blitt viet nærmere fem minutter. Vakre vokalharmonier får slippe til, og strykere på synth og øvrige elementer utbroderer sangen godt og gjør den tiden verdt. Produsent Henrik Lillehaug har her laget plass til et komplekst og kupert landskap med forfriskende oppbygninger. Teksten ror imidlertid ikke Henrikke til dypt og dristig farvann, og hun dupper litt for trygt på grunna med fraser som «trenger ikke at noen sier stopp for å vite at jeg trenger hvile nå». Den gjennomgående tendensen at teksten tar sikte på å beskrive heller enn å utforske.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Artisten serverer derimot et rikere og saftigere språk i en melankolsk innpakning på «Romslig stue»: «Du bor mellom andre fire vegger, subber på varmere gulv.» Det er en sår og fin skildring om avstand til dem som står deg nærmest, som treffer godt. Språket og melodien lar lytteren kikke inn i et mer mystisk og tekstlig komplekst univers, med en leken inngang – en styrke ved denne låten, men som savnes ellers på ep-en.

Tydelig posisjonert i singer-songwriter-landskapet – kan Julie Henrikke stille seg i rekken med Marit Larsen og Stein Torleif Bjella? Hennes skjøre men signifikante vokal er rett nok vakker og guider lytteren godt gjennom de fem låtene. Som ‹writer› sparer Henrikke seg imidlertid for de spennende omveiene, og denne anmelderen savner tekster som utfordrer lytteren til å se utover deres velkjente horisonter.

Ep-en holder seg altså på den samme stien og kommer trygt i mål med låten «Videre». Selv om man skulle ha blitt trøtt på ark med regnbuer og lovord om at «alt blir bra», skal det godt gjøres å ikke fanges av det befriende sluttsporet om et håp for fremtiden. «Si noen ord som farvel, vent mens dag blir til kveld.» Det er kort, godt og deilig naivt: Vi får alle en dag i morgen.

Les også: Universitas' anmelder mener Nesbø er mesterlig i sitt poetiske portrett av en fjortenåring: Varme og vatn.

Virkelighetsflukten setter seg noe fast i døråpningen, for de fem låtene insisterer ikke på noen sammenfletting utover gjenkjennelig gitar og koring. De sikter seg imidlertid inn på kjente følelser og erfaringer, uten at de tvinger lytteren til å reflektere, men heller lytte og ta del. Henrikkes vokal er rent behagelig, og til tross for at tekstene er direkte tilgjengelige og bedagelige, er det kanskje dette som gjør de tjue minuttene til en ukomplisert og deilig opplevelse.