Kjente leker i fremmed form

Leker spiller på de kollektive barndomsminnene og underliggjør dem på fengslende vis.

I Leker skriver Oppedal frem barndommens verden, med et poetisk språk. Den lille kortprosa-samlingen tar opp temaer som kjærlighet, liv, barndom og håp – med et noe fremmed perspektiv.

Hvert stykke tar for seg en konkret lek. Trillebår, klinkekuler og kasting av ringer er eksempler, men de er ikke lekt på kjente vis. Ta for eksempel kjeglespillet, som fortelleren sier kan ligne bowling: «Onde tunger vil ha det til at kjeglespillet er en tankelevering fra samfunnet til de voksne. Vi syns det er urettferdig sagt. De gjorde mye galt, men ga oss mye til gjengjeld. Uten dem ville vi ikke hatt alle haugene med hodeskaller, som du kan holde mellom to fingre og trille inn i kjeglene.» Lekene oppleves mer alvorstunge enn slik vi ellers kjenner dem, noen mer groteske enn andre. Den lille boken gjør at tankene får fly i mange retninger.

Fikk du med deg denne? Kamelen har sluppet sitt nye album #Frikjent, les anmeldelsen her: Mannen bak murene

Over de korte tekststykkene er det på hver side en illustrasjon, kobberstikkbilder, gravert av av Claudine Bouzonnet-Stella (1636–1697) etter maleren Jacques Stella (1596–1657). Disse illustrasjonene styrker både tekstenes tematikk og innsikt og er vakre i seg selv – og undertegnede skulle ønske kunstnerne ble kreditert enda tydeligere.

Tekstene åpner opp for at flere av skildringene er metaforer som kan overføres til vår egen verden, si noe om oss selv på en annen måte enn vi er vant til. Uten det i tankene blir stykkene kun absurde. I teoretikeren Sklovskijs tradisjon kan en tenke at prosastykkene i Leker underliggjør det vante og viser det for leseren på en ny måte.

Noen stykker skiller seg ut som langt vakrere enn andre, og denne anmelderen sitter igjen med en følelse av at de lengre ofte stikker dypere enn de veldig korte. Slik som utdraget fra dette lange stykket: «Hver dag leker jeg at jeg er et menneske. Jeg justerer slipsknuten mot nordavinden og ser blomsterhendene spire på trærne. [...] Jeg kjenner den rå kulden fra livmoren og tenker at det snart er min tur til å bli født.»

De korte gir tidvis en mindre dybde, som ved dette hele korte stykket bestående av: «Vi leker alltid. Hver dag leker jeg at jeg er god nok for deg. Du leker at du er noen jeg vil ha». De kortere tekstene slik som denne føles mer overfladiske og falmer sammenlignet med de lengre.

Noe å merke seg er også samlingens sirkelkomposisjon; siste stykke har en innzoomet versjon av illustrasjonen som synes i original størrelse i første stykke. I første stykke skal de leke og fantasere, i siste stykke er leken ferdig, og de forstår at de er blitt voksne. Det er spennende fordi en som leser higer etter å forstå enkelte tekster og samtidig se en sammenheng i hele samlingen. Undertegnede føler at boken illustrerer skillet mellom barndommens ville fantasi og den voksne logikken, den markerer fraværet av leken i den voksnes verden.

Til tross for enkelte litt i overkant sære språklige bilder og noen plattere stykker er dette en samling som oftest byr på en fantastisk reise. Oppedal er sikker i sitt språk og burde berømmes for de usedvanlig vakre poetiske setningene som det finnes mange av, og ikke minst sine originale beskrivelser. Jeg anbefaler den for deg som trenger å lese noe annet enn det vante, for deg som liker det poetiske, og for deg som ønsker å dra tilbake til barndommens leker med nye øyne.

Les også: Lokoy har sluppet et album av sjelden dimensjoner: Kortreist perfeksjon