Kortreist perfeksjon

Se for deg at Bon Iver og Frank Ocean går sammen med alle sine venner for å skape den perfekte indiepop-fusjonen. Det hadde ikke vært så dumt, det! Vel, nå trenger de egentlig ikke det, for Lokoys debutalbum «Badminton» er nemlig ikke så langt i fra nettopp dette, et nær perfekt indiepopalbum, som ikke mister seg selv i en overbemannet sjanger.

Lokøy, eller Lokoy som er navnet musikken gis ut under, har ikke sløvet bort pausene i det trange turneprogrammet Sløtface har hatt de siste årene. Artister som Girl in Red, Gabifuego og Daniel Kvammen har allerede samarbeidet med Lokøy, og bredden i sjangere som berøres, er vanvittig.

Det er også denne bredden i lydbildet som gjør «Badminton» til den spennende musikalske reisen det ender opp som. Albumets fire første låter «classic city girl», «relay» med Nils Bech på vokal, det korte lydsporet «weak soup» og «both eyes» med Safario fastsetter en energi og variasjon i rytmer og synth-bruk. Dette er elementer undertegnede har savnet sårt i den noe utraderte popavdelingen i det norske musikklandskapet, der så altfor mye, som i resten av samfunnet, er upersonlig importvare fra det store utland. Her treffer Lokoy på en helt annen måte, og spesielt sistnevnte låt er en leken og Gorillaz-aktig låt med høyt tempo og plettfrie linjer fra Safario.

Les også: Når Erlend Loe kommer farende som en totempæl på ett hjul, signaliserer han fred og balanse: Ett godt hjul og et godt nyttår.

Gjennomgående for albumet er dette høye tempoet i rytmeseksjonen, ofte med hissige basslinjer harmonisert av en mer langtrekkende synth og en god veksling mellom tydelig Bon Iver- og Frank Ocean-inspirert vokal. Det sjette sporet på albumet, «morning Sun» med Sofus, er nesten definisjonen på en perfekt balansert låt. I løpet av de 143 sekundene sporet varer, har Lokoy og Sofus tatt oss gjennom en intens badmintonmatch mellom den svevende synthen og de mer hissige bassrytmene.

Det indie-poppete, som er gjennomgående for større deler av albumet, blir i noen grad erstattet av noe som kan minne litt mer om Sløtface i låta «a mistake». I den står bandets venn, og oppvarmer ved flere anledninger, Emilie Østebø for vokalen. Her er det raske gitarriff og en hamrende basstromme som gjør mye av jobben, men vi forblir likevel i sounden som er gjennomgående for albumet, og albumets mangfold ekspanderes i sin omfavnelse.

Med sine femten spor, hvor to er korte lydopptak, virker albumet så å si komplett når det siste sporet «ghost town» runder av. Den kanskje litt vel Bon Iver-inspirerte låta holder seg akkurat innafor grensene og fyller albumet med det siste elementet: en sterk ballade.

Undertegnede sitter igjen med følelsen av at noe stort er skapt. Noe nytt. En evne til å ta de kjente formene og snart oppbrukte rytmene og utvikle dem et lite hakk til, og på den måten skape noe nytt i en sjanger som tidvis føles bunnskrapt for kreativitet.

Les også: Jarle Skavhellen jakter solnedgangen og nordlyset på sitt andre album: Mens vi venter på nye minner.