HF-guttens diktsyklus

Et evig problem i poesien, kanskje særlig blant unge, akademisk skolerte poeter, er spørsmålet om hvem man skriver for. Skriver man egentlig for et allment publikum, eller skriver man for andre velskolerte diktelskere? Simen K. Nielsens debutsamling bærer tydelig preg av det sistnevnte, skrevet av og for en bestemt type leser: en svært dannet en.

For dét kan vi i det minste slå fast – Incunabula oser av dannelse. Den latinske tittelen betegner bøker og andre trykksaker produsert før det sekstende århundret – ja, jeg måtte også google det – og på annenhver side finner vi direkte eller indirekte henvisninger til annen poesi og kunst. Et og annet begrep fra filosofien og psykologien dukker også opp med jevne mellomrom, i formuleringer som «det dekalogiske språket», «min freudianske fange» og «det hierotopiske hullet».

Les også: Universitas' anmelder mener Fauskes fotoutstilling er befriende ekkel.

Hva handler boka om? Etter flere gjennomlesninger må denne anmelderen ærlig innrømme at han ikke er helt sikker. Ifølge forlaget har vi å gjøre med et «episodisk langdikt i nesten fragmentert form», som «handler om hva begynnelser betyr». Handlingen er heldigvis ikke det viktigste i diktlesning, men i og med at vi har med et langdikt å gjøre, forventet jeg et tydeligere tema og sterkere grep om virkemidlene. Når Nielsen for eksempel forsøker seg på alliterasjon, virker det heller umotivert: «Vindmøllene var vindusviskere langs horisontlinjen. / Vasket verden og vår ankomst.»

Hvem skriver man egentlig for når man skriver om «Iris Murdochs Falconetti-aktige blikk»? En kjapp opptelling tyder på at ikke mindre enn ti (mer eller mindre obskure) kunstnere eller poeter er nevnt i den 100 sider lange boka. Jacques Réda, Anne Sexton og Göran Sonnevi har alle interessante forfatterskap, men den stadige namedroppingen virker først og fremst fremmedgjørende. Samlingen er rett og slett smal, og uten å ha avlagt minst tretti studiepoeng ved Humanistisk fakultet tror jeg ikke man får mye ut av den.

Les også: Høyttravende om teknologi og tanker.

Helt mørkt er det likevel ikke. Nielsen skal ha skryt for ambisjoner og originalitet – bare det å skrive en samling som først og fremst skal leses som helhet er sjelden vare i norsk samtidspoesi. Samlingen blir aller best i siste del, når han lar hvert enkelt dikt bli langt, og leker mer og mer med den visuelle utformingen. Det er likevel mye som skurrer, men én ting er i alle fall sikkert – Incunabula er så langt fra Instagram-poesi som man overhodet kommer.