Et pretensiøst tankevirvar

Hvis du liker å knipse og stønne tilfreds i takt med inntaket av en luftig Amarone i kjelleren til noen du ikke kjenner, er det nye litterære albumet til Universet, Ny Tromme, noe for deg.

Tekstene er skrevet av Bård Torgersen og satt til musikk av Kenneth Ishak, i det som for denne anmelderen blir et forsøk på å komplisere heller enn å illustrere. Albumet skal ifølge duoen selv være en reise gjennom et «tvetydig landskap, i grenseland mellom det bevisste og underbevisste, det rasjonelle og irrasjonelle, det konkrete og billedlige», med andre ord: det ubesluttsomme og uforståelige.

I Ny Tromme blir drømmer, fantasering og opplevelser rørt sammen og krydret med eksperimentell musikk som er vanskelig å følge. Tradisjonelle låtstrukturer byttes ut med et mytologisk, synthpreget bakgrunnsteppe som skal speile følelser og sette stemning. Men det er vanskelig å levendegjøre en tekst som presenteres såpass tamt og uengasjert.

Les også: Noen blander sjangre bedre enn andre. Lidsheims debutplate er et gjennomkomponert gap mellom sjangre, mener anmelder.

Utover i albumet bærer tekstene heldigvis preg av en noe mer lyttervennlig historiefortelling. I «Bror min» ønsker den etterlatte å bringe broren tilbake til livet, samtidig som han også er lykkelig for at døden førte broren vekk. Her viser Universet hvor gode tekstene kan være når historien får skinne uten for mange digresjoner og unødvendige språklige bilder.

Man bør kunne få glede av tekstene uten å ha studert litteraturvitenskap på UiO og gått til innkjøp av utelukkende Amalie Skram- og Haruki Murakami-bøker. Der hjelper musikken til Ishak til utover i albumet, når trommene får større plass i noe som kan minne om indierock, og det begynner å rykke i dansefoten. Men det kan hende at denne anmelderens ønske om å forstå, heller enn bare å nyte, setter en stopper for den totale opplevelsen.

Det skal på ingen måte stikkes under en stol at Torgersen er en dyktig tekstforfatter. Han skriver både smart og variert, ved for eksempel «jeg gråter bare når jeg har hodet under vann», men det kan til tider bli i overkant komplisert for studenten hvis boksamling hovedsakelig består av Bjørn Sortlands; Kunstdetektivene.

Forhåpentligvis er Universet bevisst hvilket og hvor stort publikum de tiltrekker seg. «Hvor lenge kan jeg være borte, før noen melder meg savnet», lyder det i albumets første låt «Etter slutten». Hvis det igjen tar fem år før neste album kommer, er det absolutt noen som vil melde Universet savnet, men det er nok ikke så altfor mange.

Les også: Ellen Mari Thelle skriver godt om et menneskeliv, og om det felles tapte.