Ikke naivt, men supert
Med både humor og dypt alvor våger «Så leste jeg Naiv.Super» å tre inn i mørket.
Kai Kenneth Hanson tar utgangspunkt i egne erfaringer i denne nesten to timer lange monologen om isolasjon og psykisk helse. Vi møter en 23 år gammel mann på begynnelsen av 2000-tallet. Han er arbeidsledig og spiller fotballspill hele natten mens regningene hoper seg opp. Erlend Loes suksessroman «Naiv.Super» fra 1996 legger en ramme for fortellingen. Loe bor i oppgangen til den unge mannen, og en dag bestemmer han seg for å lese boken.
Scenografien er nøktern. Vi befinner oss på soverommet til den unge mannen. På scenen står en seng og en pult. Ved hjelp av tau fra taket over scenen, sammen med lyd- og lyseffekter, skapes omgivelsene på en enkel og leken måte. Et tau er i det ene øyeblikket et vindu, i det neste en telefon.
Den unge mannen kjenner seg igjen i hovedpersonen fra Loes roman, som også har isolert seg fra omverdenen. Det som virkelig treffer, er at «Naiv.Super» ikke umiddelbart er en vidunderkur for den unge mannen. Han kjenner seg igjen omstendighetene i boken, men de to mennene sliter på ulike premisser.
Loes romankarakter har ingen klar årsak til hvorfor han sliter, og den unge mannen angriper Loe for å ikke vite hva han snakker om, han som kommer fra en ressurssterk familie der alle er friske. Den unge mannen har både en far, mor og bror som tidvis lider av alvorlig psykisk sykdom. Dette blir skildret overraskende visuelt og brutalt, og vi skjønner at det å være pårørende til familien har vært så utmattende for ham at han til slutt har stengt seg inne.
Les også: Nationatheatrets unge satsning klarer nok ikke å fenge alle, mener anmelder: «Antipodene»: Et seminarrom utenom det vanlige.
Hvordan det oppleves å være pårørende til psykisk syke er et sentralt tema. Den unge mannen sier det så treffende: «Hvorfor spør folk hvordan det går, hvis det eneste akseptable svaret er at det går bra?». Konflikten i monologen går ut på hvordan han skal klare å svare at det ikke går bra, og tørre å ta imot hjelp. Forestillingen viser ærlig hvor ødeleggende det kan være å alltid være der for de rundt seg, men aldri bli tatt vare på selv.
Monologkunstens utfordring er at den lett kan bli statisk og oppramsende, men Hanson unngår dette grasiøst ved at hans historie og «Naiv.Super» er i dialog med hverandre. De som kjenner «Naiv.Super», vil kunne gjenkjenne hvordan monologen språklig har mange likheter med romanen. Men det er likevel ingen forutsetning å ha lest boken for å se forestillingen.«Så leste jeg Naiv.Super» står godt på egne ben, og er i seg selv en modig og klok forestilling du ikke glemmer med det første.
Les også: I et samarbeid på tvers av fagfelt skal Khio-stipendiat Ane Graff og mikrobiolog Tal Danino komme frem til noe nytt: Kunst i petriskål.