Leken virkelighet

Midt i et turbulent år, fylt av usikkerhet og isolasjon, slipper endelig bodøtrioen Virkelig sitt andre album. Deres forrige, «Lykke til i livet!», førte dem raskt inn i varmen blant lytterne, og anmelderne lot seg begeistre av den unge gjengen. «Lengsel blir til gjemsel» er en deilig oppfølger som tar bandet videre fra den bekymringsløse ungdomstilværelsen og inn i voksenlivets alvor. Men den lekne poprocken gir de heldigvis ikke slipp på.

Fra første låt leker gitar og synth sammen, og en noe rastløs dansefot begynner å trampe med til takten. Det høye tempoet fra rytmeseksjonen, satt opp mot en svevende synth og vokalist Tobias Aamodts myke stemme, drar deg rett inn i fjorårets bekymringsløshet. En lyst til å slå seg løs og la seg rive med, uten å bekymre seg for avstand og antibac, kommer krypende gjennom de første låtene.

Albumet fyrer løs med «Identitetsløse menn», en herlig, leken og sprudlende poprock-låt som driver godt av gårde. Den følges raskt opp av like herlige, svevende «En blind manns drøm». Åpningen er som dratt ut av det britiske sen-åttitallet. Du har kanskje hørt det før, men det er sjelden det funker så godt på norsk.

Les også: Min studietid med Simen Ekern: –Jeg hadde bestemt meg for å aldri ha fast jobb.

Den gitardrevne synthpopen, ispedd et tidvis høyt tempo i rytmeseksjonen, er gjennomgående i albumet. Det hele er velprodusert og godt sydd sammen. Likevel mangler det noe nyskapende, og til tider glir melodiene litt over i hverandre. Det er synd, for albumet har potensiale til å bli noe enda større enn det det er. Lekenheten og gleden er der, men med en liten dråpe nyskapenhet kunne albumet vært hevet flere hakk.

Heldigvis redder Aamodts velskrevne tekster og et par nydelige ballader albumet fra å bli hakket for ensporet. For i «Lengsel blir til gjemsel» kommer de gode tekstene på løpende bånd. Det skildres vakkert om det å føle seg identitetsløs i en tidvis kaotisk verden og om frihetssøken og ensomhet i et satt samfunn: alt fra samtaler med Gud til enkle, men treffende kjærlighetserklæringer. For verden er kaotisk. Det har den alltid vært, og det kommer den nok alltid til å være. Men når du får komprimert den ned i deilig poprock, hvor alt bare glir av gårde, virker det hele mye mer håndgripelig.

Albumet er kanskje ikke nyskapende, og temaene er kanskje skrevet om før. Men Virkelig gjør det på en nær og gjenkjennelig måte, som treffer denne lytteren både i hjertet og i ørene.

Les også: Universitas' anmelder mener Emilie Lidsheims debutalbum er et gjennomkomponert gap mellom sjangre.