Nyanser av et liv

I Gul bok blir vi kjent med Mani. Mani er fra Haugenstua og jobber med statsbudsjettet i oppvekstdepartementet. Den angstfulle faren hans er hjemmeværende. Moren hans er død. Fortellingen går fra 2010 til 2012, og i retrospekt males historien om en ungdomstid seg frem i egne kapitler.

Som leser kommer man virkelig nær Mani. Bokens komposisjon holder spenningen i lesningen og gjør mulig et dypdykk i Manis liv. Når leseren kommer nær Mani, kommer den også nær det å være en av få med minoritetsbakgrunn på en arbeidsplass. Nær det å alltid skille seg ut. Mani ønsker seg mer penger, og å ta referanser han ikke naturlig tar. Han er innenfor dørstokken, men fortsatt på kanten. Vi blir kjent med ønskene og følelsene hans, og han virker å ønske mye han ikke enda har.

Les også: I «Tingenes tilstand» tar Sandra Lillebø brutalt farvel med mor.

Nettopp dette ønsket om å ha noe mer, å ha det andre har, er noe av det boken på et høyere tematisk nivå tar opp. Mani har et hardt møte med det offentlige lønnstrinnet. Forventningene han hadde til jobb og lønn i det offentlige viser seg å ikke være reelle, og kredittkortgjelden bygger seg opp.

Gul bok er både det interne kallenavnet på statsbudsjettet i departementet der Mani jobber, og romanens tittel. Dette kan tolkes som en metafor for det konstante arbeidet, det konstante ønsket og livsløpet i seg selv. Du blir aldri helt ferdig, aldri helt fornøyd. Det vil alltid være noe mer. Når den gule boken blir til blå skal Mani videre på neste gule bok. På samme måte blir han aldri helt fornøyd med tilværelsen sin. Selv om dette perspektivet og denne fortellingen også lar leseren få innblikk i en ofte annerledes hverdag og situasjon, er dette universelle følelser.

Hva andre forventer av Mani på bakgrunn av hans etniske bakgrunn er noe som stadig trekkes frem. Mani føler også at han må følge andre regler enn de fleste nordmenn. Forholdet hans med kjærsten er et av de mer tydelige eksemplene som skildres. Forholdet har vart lenge, men de må likevel alltid stoppe i dødvinkelen så familien hennes ikke ser dem når de sier farvel.

Les også: Gulraiz Sharif skriver sjarmerende om oppvekst og identitet i sin debutroman.

Mani føler mye, og dette aspektet kunne med fordel blitt skildret enda mer i reaksjon. Men det er kanskje mye av poenget. Å vise forskjell mellom følte følelser og handling. Mani holder mye inne. Det bygger seg opp et vakuum som noen ganger lettes på. Denne oppbyggingen fungerer svært godt, og gjør at leseren engasjerer seg. Fortellingen er gripende og formen med de retrospektive kapitlene treffer deg på et emosjonelt nivå som får tårekanalene i gang. Gul bok er altså verdt lesningen.