Sverige, sigg og svada

I debutromanen til Anna Albrigtsen, Solen treffer andre ting enn oss, ser vi en grå sommer fra 153 centimeter over bakken. «Jeg», mor og lillebror Jens skal tilbringe sommeren hos mormor i Sverige, men egentlig skal de bare «kjøre dit for å få penger». Fremme ved sommerhuset følger vi en statisk hverdag der matlaging, trengsel og fluktforsøk fyller sidene.

Les også: Et barnlig blikk på omsorgssvikt

Det anspente familieforholdet blir formidlet gjennom et mylder av beskrivelser. Et melkeglass ved frokostbordet velter, og grøten faller på gulvet. Døde dyr blir drysset over teksten, i form av biller eller hjort, som et forsøk på å skape ubehagelig stemning. Til tross for at beskrivelsene kan være kaotiske og klisjéfylte, formidler Albrigtsen også tidvis mer originalt, i beskrivelser som «en flue som suger i seg sausen og blir sittende, som om den har blitt for tung til å fly». Dette gir et innblikk i hvordan jeget føler seg fastlåst i den hverdagen hun nå er plassert i.

Det er spennende å se verden fra jeg-personens øyne, som er i et mellomstadium mellom barn og voksen. Hun suger inn alt rundt seg med en apatisk distanse, og leseren blir aldri invitert inn. Albrigtsens forsøk på å formidle behovet for frihet gjennom jegets beretninger lykkes til tider, men innfallsvinkelen fungerer først og fremst som et par livløse briller.

Jegets emosjonelle stemme blir tidvis fanget, men glipper i et virrvarr av abrupte setninger. Motivet bak betraktningene blir ofte hengende i luften, som i sammenligningen mellom mor som vrir et kjøkkenhåndkle, og «fugler som skriker, dør raskt, de lider ikke». Dette etterlater leseren med forvirring over hva som egentlig skal leses mellom linjene. Når jeget resonnerer seg frem til at melken har blitt varm av å stå ute i neste setning, byr det på utfordring for selv den glupeste tolker. På den andre siden klarer forfatteren også å bygge opp om familiefasaden jeget mistrives i. Betraktninger som «når vi spiser, etterligner vi noen som spiser», kan treffe enhver leser.

Les også intervju med forfatter Jonas Eika: –Jeg er sosialisert til ikke å si ifra

Språket Albrigtsen bruker, virker som et forsøk på å nyansere et familieforhold fra et nytt perspektiv. Men bruken av klisjéfylte motiv og banale beskrivelser, lik «vi går mot huset slik man av og til går mot et hus», gjør at man faller av. Selv om utgangspunktet for romanen er spennende, blir det dessverre uklart hva Albrigtsen ønsker å formidle, og leseren sitter igjen med en retningsløshet. Hvor har jeg vært nå?