Brutalt farvel med mor

I Tingenes tilstand er fortelleren en datter som akkurat har kuttet kontakten med sin mor. Etter et liv i skyggene av morens psykiske lidelse må datteren frigjøre seg fra det knugende grepet denne hemmeligheten har på henne. Gjennom oppveksten og som ung voksen har hun måttet ta rollen som mor for å opprettholde familiens fasade. Og det er bare ved å fortelle om denne personlighetskvelende siden ved oppveksten at hun kan løsrive seg fra den. Det vi får, er en nådeløst ærlig utlevering, og fortelleren er hele tiden skremmende klar over hva denne typen litteratur kan medføre: «Om hun ikke er død, vil dette ta livet av henne. Jeg skriver for å drepe, eller jeg skriver for en død.»

Les også: Et barnlig blikk på omsorgssvikt

Minnene som datteren ser tilbake på, er utydelige og uryddige. De fortelles slik de fremstår for henne: i episodiske glimt, tilsynelatende uten sammenheng. Romanens røde tråd blir derfor selve skriveprosessen. Datteren reflekterer rundt livet sitt, valgene hun har tatt, og skrivingen, i en alvorlig, essayistisk tone. Som leser frykter jeg at det skal gli over i det selvmedlidende, men det gjør det aldri. Det er ikke medlidenhet det handler om her, det er en personlig avklaring.

Måten fortelleren kommer i forkjøpet på den moralske debatten rundt en slik utlevering på, er romanens mest interessante side. Det spilles med åpne kort, og vi vises inn i det emosjonelle skriveverkstedet. Der tematiserer hun vanskeligheten i å nærme seg et felt med mange moralske snubletråder, som litteraturdebatten de siste årene har klort seg fast i. Hva er det greit å fortelle om? Denne romanen legger også frem spørsmålet om hvordan. Samtidig som strikken tøyes, blir det diskutert hvor mye den tåler, og hva som skjer når den ryker.

Les også: Storslagent om mor

Selv om den er aldri så interessant, kan den essayistiske tråden som snører sammen de mer fortellende partiene, periodevis oppleves overveldende. Refleksjonene er ofte sylskarpt formulerte tankevekkere, men jeg savner likevel mer av tilbakeblikkene på situasjoner mellom mor og datter. Her briljerer Lillebø som forteller. Og her kommer det vonde forholdet til moren, og virkningene av det, frem i mer subtile vendinger. Språket er knapt og effektivt og bærer preg av at Lillebø har to diktsamlinger bak seg. Så det blir spennende å se hvilke muligheter denne forløsende romanen åpner for henne. Tematisk er det uansett en tung bok å ta med seg inn i høstmørket. Særlig hvis du er ømfintlig for det mest nærgående. Men er du klar for det, bør det absolutt gjøres.