foto: privat

«Å bæsje, eller ikke bæsje?»

«Hvem er det som har bestemt at bæsjing er så ekkelt at enkelte risikerer å få forstoppelse for å unngå det?» spør Universitas' journalist.

Øyeblikket klokken slår to er et folksomt tidspunkt på jentedoen i kjelleren på Sophus Bugge. Lyden av ringetoner, lattermild sladring og vann som skyller ned går om hverandre i det hvite, sterile rommet. Og de tynne skilleveggene mellom doene hindrer ikke akkurat sidemannen fra å høre hva som foregår inne i båsen din.

Noen er nettopp ferdig med forelesning, klikker ivrig gjennom Instagram og kommuniserer i et radig tempo i diverse gruppechatter på Messenger mens de fniser for seg selv. Andre ankom campus for ikke så altfor lenge siden, og du kan høre stresset over at de nok en gang ikke kom seg opp til Blindern like tidlig som de skulle. Og så har du enkelte, som meg selv, som nettopp har drukket sin fjerde runde med kaffe for dagen – noe alle kan høre i det lytte lokalet.

Artikkelen fortsetter under bildet

Personlig plager det meg ikke, ettersom jeg er typen som bæsjer om jeg må bæsje – uansett hvor jeg er og om noen hører meg. Men til min store overraskelse har jeg skjønt de siste årene, gjennom samtaler på vors, fest og i kantina, at ikke alle jenter føler det slik. Tydeligvis er det ikke like lett for alle å la det gå for seg utenfor sitt eget hjem. Og om det ikke var ille nok å vente med å gå på do, kan det faktisk føre til forstoppelse. Litt av en shitty situasjon.

Men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å lure. Hvordan kan en naturlig og nødvendig prosess som noen tar som en selvfølge være utelukket for andre? Nysgjerrig som jeg er har jeg jo faktisk spurt en del om hvorfor de føler det slik. Ofte møtt med unnvikende blikk, og ekstra lange slurker med vin, er det åpenbart at bæsj ikke er et samtaleemne alle er like komfortable med – hvilket er forståelig, tatt i betrakting at avføring i seg selv er skittent og ekkelt.

Men det vil ikke si at ordet trenger å være det? Det jeg har fått vite, er at noen opplever at det faktisk er fysisk umulig, andre synes lukten er ekkel og noen takler ikke tanken på at personen i båsen ved siden av hører det velkjente plopp’et idet bæsjen treffer vannet.

Men er dette gode grunner, og hvem har skylden? Er det patriarkatet? Er det skjønnhetsindustrien? Er det hvite menn som pusher 50? Hvem er det som har bestemt at bæsjing er så ekkelt at enkelte risikerer forstoppelse for å unngå det? Og hvorfor snakker vi ikke mer om bæsj? Et svar har jeg ikke enda, men jeg skal ei slutte å spørre.

Les også: «En rolig ettroms til 2815 i måneden, takk!»