Skru på mikrofonen!
Universitetene kan på sitt beste være en øvingsarena for studenter som er redde for å ta plass og snakke høyt.
Den siste tiden har Trond Giskes innstilling som leder av Trøndelag Arbeiderparti fått mye oppmerksomhet i media. Etter mye frem og tilbake, ble Ingvild Kjerkol i stedet innstilt som ny leder av fylkespartiet. Til tross for at Giske ikke fikk ledervervet, frykter jeg at saken fører til at flere unge mennesker blir redde for å bruke stemmen sin.
Høsten 2017, da #metoo-bevegelsen begynte, studerte jeg i Barcelona. Selv om #metoo var en global bevegelse, følte jeg meg litt på utsiden av det hele. I Spania var de ikke kommet like langt, mens det skjedde så mye, så fort i Norge. Jeg håpet jeg ville komme hjem til et land med flere rom for å snakke høyt. Dessverre opplever jeg det fortsatt ikke slik.
Les også: «Bachelor i digital sosialisering»
Jeg er vitne til at mange, og spesielt unge mennesker, er redde for å ta ordet. Når foreleseren stiller et spørsmål som åpner for en diskusjon blant studentene, hender det litt for ofte at ingen rekker opp hånda. Ingen! Om dette skyldes at vi studenter er late, eller om det skyldes en redsel for å uttale seg om noe, vet ikke jeg. Uansett årsak, så er det alarmerende at dette er gjengen som skal bli de kommende politikerne, sjefene, byråkratene og lærerne i samfunnet vårt.
Dette semesteret sitter mange studenter hjemme med Zoom-undervisning. Min erfaring så langt er at digital undervisning på ingen måter er en arena som åpner opp for meningsutveksling. Mange forelesere oppfordrer riktignok studentene til å skru av mikrofonene under selve leksjonen for å unngå bakgrunnsstøy. Men når det åpnes for plenumsdiskusjon, har de fleste fortsatt både kamera og mikrofon avskrudd.
Jeg har forståelse for at forelesere som opplever dette blir frustrerte og at de har blitt så lei av å stille spørsmål til en vegg, at de helt har sluttet å åpne opp for diskusjoner. Samtidig har universitetene potensiale til å være en arena der unge mennesker lærer å ta ordet. Evnen til kritisk tenkning er noe alle studenter skal ha med seg etter en endt universitetsutdannelse, men dersom man skal stille spørsmål ved etablerte sannheter og få gjennomslag for endringer, så må man også tørre å snakke høyt og stå for noe.
Universitetene burde bane vei og vise oss at det ikke er farlig, men spennende og gøy å ta ordet.
Men per nå er det dessverre lite som tyder på at det for unge kommer mye godt ut av å ta ordet og si fra. Senest i forrige uke fikk Sandra Skillingsås, som gikk ut i Adresseavisen i forbindelse med innstillingen til Giske, en e-post som hun oppfatter som en drapstrussel. Og selv om AUF forlot salen i protest da Giske inntok talerstolen under årsmøtet i Trønderlag Arbeiderpari, valgte Kjerkol å feire seieren på restaurant med nettopp Giske. Signalene dette sender er sterkere enn noen ord hun kan ytre på Dagsnytt 18 eller Dagsrevyen. Jeg frykter at mange studenter fortsatt er redde for å ta plass og si fra, nettopp fordi de ser hvordan unge varslere blir behandlet, og hvordan maktallianser fremstår som urokkelige.
Les også «En institusjon på villspor»
Her har universitetene en mulighet til å hjelpe oss med frykten, og til å ruste oss til å bli bedre enn dagens ledere. For det at vi ikke tar ordet i seminar og forelesninger, betyr ikke at vi er strippet for engasjement. Flere tusen mennesker, med et overtall av unge, møtte opp for å demonstrere mot drapet på George Floyd og rasisme i Oslo 5. juni, og det siste året har det vært jevnlige klimademostrasjoner, etter inspirasjon fra Greta Thunberg.
Problemet er ikke at vi er en generasjon uten meninger. Men det kan virke som vi er en generasjon som — forståelig nok — er redde for å ta ordet alene. Her mener jeg universitetene burde tilrettelegge og vise oss at det ikke er farlig, men spennende og gøy å mene sterkt og si fra. Og dersom du opplever noe ubehagelig etter å ha snakket ut, så skal du på universiteter og høyskoler være trygg på at du blir tatt vare på. Det må i hvert fall være målet.
Er du uenig i noe den utilnærmelige professoren sa om Kant på forelesning i exphil? Rekk opp hånda og utfordre ham! Og gi honnør til medstudentene dine som tør å ta ordet, uansett hvor uenig du er i poengene deres. Det er i seminarrommene at fremtidens debattklima og arbeidsmiljø skapes. Ikke la professorer eller andre maktpersoner skremme deg, men utfordre dem og vit at ditt perspektiv som ung student er minst like viktig som deres. Åpenhet skapes først når vi alle slår av muten og snakker sammen.
Les også: «Identitetspolitisk skinndebatt»