Ujevnt om å bryte med trosfellesskapet

«Du skulle bare kjent hvor vakkert det kan være [...]. Hvor metta med mening stjernehimmelen og gatene og kroppen kan være [...].» Slik beskriver Sigurd sin gudstro til ei jente han bor med under det første studieåret i Trondheim.

Sitatet viser en styrke i Du, Håvard J. Nilsens første roman. Sigurds følelser og hans relasjon til Gud er tett sammenfiltret med varheten for omgivelsene og et skjerpet sanseapparat. Dette fremheves gjennom Nilsens tidvis glitrende skildringer av nordlandsnatur, lyden av motorvei og følelsen av vinter. Språket fanger nettopp noe av den «metta» følelsen Sigurd setter ord på, og som han etter hvert forlater.

Les også: Lystig og lunefull lytting

Du er en fortelling om å bryte med trosfellesskapet. Om en som ser tilbake på ungdomstiden, forsøker å forstå hvorfor han velger pinsebevegelsen vekk, og hvor veien går videre. Etter et tilbakeblikk på tiden i menigheten er vi tilbake til romanens utgangspunkt: Sigurd som student, i kollektiv og på søken etter en ny relasjon til Gud. Å navigere det hele er et kronglete prosjekt. Dessverre blir også selve romanen til dels nettopp det.

Tematisk er det et godt grep at fortellingen tidvis er skrevet i andrepersonsperspektiv, hvor Sigurd henvender seg til et vekslende du — til leseren, til Gud, eller til du-et Thomas Ball Barrat, den norske pinsebevegelsens far. At et du står i sentrum, gjenspeiler pinsevennenes vektlegging av enkeltindividets personlige relasjon til Jesus.

Les også: En svevende forførelse

Plassen som vies disse indre dialogene, går likevel på bekostning av rommet for å skildre de faktiske menneskene som omgir Sigurd. Utviklingen i relasjoner Sigurd har til venner og familie, oppleves til tider lite troverdig og er vanskelige å få grep om fordi vi ikke blir ordentlig kjent med dem. Fokus på slike relasjoner kunne med fordel vært gitt noe av den plassen som vies til gode, men også gjentagende dialoger mellom fortelleren, Gud og Barratt.

En strammere komposisjon kunne skapt en mer vellykket veksling mellom Sigurds fortelling og de mer allmenngyldige problemstillingene knyttet til veien inn i voksenlivet. Som hovedpersonen selv så presist setter ord på de første ukene i en ny by: «Jeg har forlatt ett hus, men ikke funnet et nytt ennå.»

Les også: Mer enn bare et plaster på såret