Kan salte «fuglefrø» redde verden?

Torsdag 18. juni hadde Den norske filmskolen premiere på filmene til årets avgangskull, som i tråd med koronatradisjonen er mulige å se på filmnettsiden Montages.no. Universitas har anmeldt alle fiksjonsfilmene, et knippe filmer som lover meget godt for norsk filmindustri i årene fremover.

Dounia (Nedja C.H Bouzaida) og Erik (Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen) er forelsket som få. De virrer rundt på visninger og spøker om graviditet. Begge drømmer innerst inne om å flytte sammen. Et skår i gleden som kompliserer saken litt, er at Erik aldri har møtt Dounias foreldre som kommer fra Marokko. I «Norsk Couscous» blir vi presentert temaer om kulturelle forskjeller, usikkerhet og dragning mellom foreldres ønsker, eller det man tror de ønsker, og ens egne planer og drømmer for fremtiden. Kulturmøter er ikke alltid uten gnisninger, og Dounia er usikker på om foreldrene i det hele tatt vil like kjæresten hennes.

Premisset for filmen er ikke særlig originalt, vi har sett dette før, i filmer som «Jalla! Jalla!» eller gode gamle «Bend It Like Beckham» på begynnelsen av 2000-tallet. En fellesnevner for de to nevnte filmene er at de er morsomme på en varm og fin måte, og det er «Norsk couscous» også. Bouzaida og Ditlev-Simonsen har en fin kjemi sammen, men filmens virkelige «show-stopper» er Sarah Benfaddoul i rollen som Dounias venninne Aziza. Sekvensen de to deler, har en rytme, humor og kamerabruk som sender tankene i retning New York-serien «Broad City».

Dounia tar selvfølgelig Erik med til foreldrene sine. Det ender i en sekvens som på mange måter er kostelig. Selve navet i filmens moralske utforskning synes å i ligge i dette møtet. Uten å avsløre for mye inkluderer sekvensen tedrikking, søling, stive blikk og digge, salte «fuglefrø». For øvrig gjør «Norsk couscous» glimrende bruk av en animert effekt som er både symbolsk og sparsommelig på en og samme tid.

«Norsk couscous» er tidvis litt naiv eller enkel, man skulle gjerne sett mer av enten genuin konflikt mellom Dounia og Erik eller flere hysteriske øyeblikk. Like fullt er det et solid stykke avgangsfilm fra regissør Mohamed Chakiri og manusforfatter Rakel Kraft Biørnstad, som evner å ta for seg en tematikk som egentlig føles evigaktuell.