‹Mina»
‹Mina»Foto: Mirjam Stenevik

Hvert menneske har sin øy

I et forsøk på å forstå sin egen historie har Mirjam Stenevik fanget en ensomhet som kan treffe de fleste.

Som sekstenåring flyttet Mirjam Stenevik til Oslo, etter ti år med mobbing og utenforskap på den lille øya Selbjørn i Austevoll. Tjue år senere laget hun en fotoserie som utforsker hvordan det er å komme fra en liten øy ute i havet.

I prosjektet «Å kome frå ei øy» mestrer Stenevik å fange både det humoristiske og såre i å vokse opp litt alene. Gjennom bildene fra bygda får vi kjenne på hvordan isolasjon for noen, kanskje flere enn man tror, er en velkjent hverdag. I likhet med fotografen flytter mange unge til byene for å studere eller, kanskje, for å begynne på nytt. Mange blir der. Gjennom Steneviks linse får vi et innsyn i det som blir igjen på øya, men også i hvordan øya har blitt med henne.

«Sko»
«Sko»Foto: Mirjam Stenevik

Utstillingen viser tydelig den ambivalensen Stenevik føler for stedet hun vokste opp på. De dokumentariske bildene, tatt over en periode på tre år, viser helt hverdagslige øyeblikk. Det er fokus på familie, minner og tilhørighet, men alltid med en lett dyster eller mørkt humoristisk undertone.

Skal man tro Stenevik, står tiden litt stille på Selbjørn. Mer enn ett år etter at en arbeider kjørte inn i et busskur, ligger det fremdeles nede. Et annet sted sitter en nisse godt plantet ved en innkjørsel, lenge etter at den siste snøen har smeltet. Prosjektet handler om å reise langt vekk, ivrig etter å distansere seg fra småsamfunnet man har vokst opp i. Men det skildrer også følelsen av å lengte tilbake.

Universitas' anmelder kaller debutromanen til Kjetil Nordengen den «store norske normcore-romanen»: –⁠ Uvanlig godt om et vanlig menneske

Utstillingens timing kunne nærmest ikke vært bedre. Det er nesten komisk hvor treffende fotografiene fra øya beskriver den ensomheten som mange har kjent på denne våren, og hvor godt jeg kjenner meg igjen i noen av øyeblikkene hun skildrer. Men også uavhengig av dette er det ingen tvil om at utstillingen treffer en nerve. Å holde seg ved sine fulle fem i en tilværelse hvor man ufrivillig er mye alene, er en prøvelse for de fleste. For noen, slik Stenevik i denne utstillingen så godt formidler, er det en helt vanlig hverdag.

Utstillingen fanger kanskje bare det banale i en ofte kjedelig og innholdsløs hverdag. Den skildrer en hverdag der foreldre steker lapper i hagen og barna gjør alt de kan for ikke å kjede seg, og det er nettopp det som gjør den så god. Jeg gikk fra utstillingen og følte meg litt mindre alene i kjedsomheten, og jeg skulle hatt flere av disse isolerte øyeblikkene på veggen hjemme, hadde lommeboken tillatt det.

Vår anmelder har hørt Combos' nye plate: –⁠ Magisk combo