Pressefoto: Vidar M. S. Husby

En dør inn til fortiden – helt på gløtt

Jørn H. Sværens andre diktutgivelse har en springende og utilgjengelig form. Presisjonen i den poetiske formen gjør imidlertid boken verdt å jobbe seg gjennom – den kan forandre seg, og bli bedre, for hver gang du leser den.

I 1970 brant hjemmet til en kjent norsk komponist til grunnen. Storparten av originalnoter, uten tilhørende kopier, gikk opp i røyk. Årevis med intenst komposisjonsarbeid ble tilintetgjort i et blaff. Når vi vet hvor lite som skal til – en brann, et veltet glass vann eller et tyveri – for å ødelegge en kulturskatt for alltid, kan det være fascinerende å tenke på hvor nitid arbeid vi mennesker legger ned i å bevare spor fra fortiden og å legge igjen spor etter oss til fremtiden. Det er en slik fascinasjon og refleksjon over å ta vare på sporene, videreformidle noe gjennom ting, Jørn H. Sværens Britisk museum vekker hos meg.

Sværens andre utgivelse på ordinært forlag kretser rundt forundringen, eller fortvilelsen, over det umulige i å gjøre noe evig. Boken er en kollasj av Sværens tidligere mini-utgivelser: helt nedstrippede dikt, brev, fotografier og korttekster. Det er ikke bare formen som veksler, men også motivene som skrives frem. Her er skildringer av russiske ikonbilder, Sværens egne tidligere eksperimentelle bokprosjekter og refleksjoner over læren om våpenskjolds utforming og symbolikk. «hvorfor er det vakkert» lyder et av de minimalistiske diktene som bryter opp lengre tekstbolker i boka. Og nettopp det spørsmålet klinger gjennom sidene som et slags refreng. Hvorfor lar vi oss besnære så intenst av krukker, tempelruiner, eldgamle skriftkilder?

Interessen for sporene og gjenstandene vi mennesker etterlater oss, produserer og gjør til museumsgjenstander, blir den røde tråden i Sværens virrvarr av tekst- og bruddstykker. Og nettopp museumsbegrepet kan åpne opp denne boken, som sjangermessig tilbyr leseren få halmstrå å klamre seg fast i. En kan tenke seg utgivelsen som et lite museum: et bygg hvor rekkefølgen en betrakter de ulike gjenstandene i, løypa en legger opp fra rom til rom, kan variere fra gang til gang.

Universitas har anmeldt Bjørn Vatnes siste roman: –⁠ Bevisst, javisst

Britisk museum inviterer rett og slett til at leseren selv må opptre som en aktiv museumsgjest, eller en slags sporfinner. Formen krever at leseren selv, gjennom motstanden i lesningen, må kjenne på problemet som skrives frem: det mysteriøse og vanskelige, men også fantastiske, i å se for seg et annet menneske et annet sted og i en annen tid gjennom skrift eller ruiner. Utgivelsens springende form gjenspeiler museets muligheter for alltid å kunne utforske noe i en annen rekkefølge, på en annen måte.

Sværen har i flere år gitt ut bøker, av og til på bare et par sider, på eget forlag. Disse er blitt sendt til en utvalgt krets av mennesker og har dermed ikke sirkulert i det kommersielle litterære kretsløpet. Nå er de imidlertid, delvis, samlet opp mellom to faste permer og tilgjengelig også for oss som ikke er innvidd i Sværens «private» bokmarked. Dermed er boken, allerede før en har åpnet den, en slags overordnet refleksjon over hva en bokutgivelse, en skriftkilde, egentlig er.

Så spørsmålet om hvorvidt dette er dikt, fragmenter eller brev, er kanskje ikke det viktigste å stille. Snarere inviteres leseren til å se hvordan sjangereksperimentet fremhever et av bokens gjennomgående tema: menneskets behov for å sette spor og å forstå de sporene som vår fortidige har etterlatt oss.

Fikk du med deg vår anmeldelse av Ludvig Moons nyeste plate? Universitas' anmelder kaller det et «silkemykt lytt»: –⁠ Flytende nostalgi