«In the Deep»
«In the Deep»

Post-rocken finner vi klarest på bunnen av havet

I det nye albumet til Vonheim svever mennesket i et univers av lyse synther og mørke tanker. Albumet er stramt, gjennomført og rent i sitt uttrykk.

Det norske bandet kaster seg ut i et hav som forener den store ensomheten med det skjøre indre i albumet «In the deep». Her finner vi mennesket i sin tilværelse av ensomhet, frykt og håp.

Den sanselige sfæren består av dyktige musikere i et lydbilde av stødige rytmer og lettfordøyelige toner. Trommene er klassisk post-rock og gir et solid fundament i dypet som skildres, mens gitarriffene drar sounden ut i et stort og klangfullt univers.

Vokalist Erlend Vesteraas har en ren vokal som spenner vidt. Synthen beveger seg mer mot det elektroniske og utfyller vokalen elegant. Dette kommer tydelig frem i «Fragile (All alone)». Trommene er like alene som mennesket i tilværelsen og gir fra seg klanger i et rom av ekko. Jeg-personen i teksten står alene og forlatt, noe som melodisk beskrives rått og elegant med dystre og vakre fioliner, som om de stryker over livets skjørheter.

Universitas har anmeldt Bjørn Vatnes siste roman: –⁠ Bevisst, javisst

Coveret står i stil med tekstene. Et tilsløret, ungt menneskevesen vender seg mot et lys i det fjerne. Lytteren dras ut i tid og rom av eksperimenterende synther og klare toner. I teksten er vi omringet av det enkle mørket og drømmer om lysere tider. Låtene beskriver vekselvis en tilværelse på og utenfor jorden, som når jeg-personen flyr over hav eller står forlatt av en kvinne etter et brudd. Tekstene er sammenhengende og med et gjennomgående narrativ. Som lytter føres vi inn i en klar og ren sfære, hvor opplevelsen blir lun til tross for det kalde dypet.

Vi forblir derimot i dette dype mørket og kommer oss ikke mye lenger. Mot slutten av «This is it» synger Vesteraas «Thereʼs nothing left to fight for // she has closed the case». Mennesket står til syvende og sist alene på denne jorden. Og likesom teksten stagnerer i dysterheten, utvikler ikke lydbildet seg videre i albumet. De taktfaste trommene forblir i det samme tempoet, og låtene flyter i hverandre.

I et svevende landskap er det enkelt å drømme seg bort, noe som er faren ved å være for gjennomførte og lite grensesprengende. Likevel leverer Vonheim solid i sitt uttrykk av rene toner, tighte riff, stødige trommer og elegante synth-effekter.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av Mirjam Steneviks fotoutstilling? –⁠ Hvert menneske har sin øy