Fotografert under forestillingen i Jarlegata 29. april.
Fotografert under forestillingen i Jarlegata 29. april.

Riktig tid for Feil Teater

«Slaget om bakgården» lykkes i å dra publikum inn i en annen verden. Det er et gøyalt og etterlengtet avbrekk fra koronatilværelsen.

I møte med koronabekjempende avstandskrav og lignende kulturfiendtlige nødvendigheter har truppen fra Feil Teater svart med en bakgårdsturné for bestilling, en løsning som bringer teater til folket under unntakstilstanden og i teorien tar hensyn til smittevernsoppfordringer. «Slaget om bakgården» vil stadig befinne seg i nye bakgårder over hele Oslo. En ettermiddag finner vi teatertruppen i Jarlegata 19. Det er en krevende scene.

Det starter når vi skal finne en tilskuerplass: Hekker, gjerder og småbygg begrenser synsvinkelen til store deler av bakgården. De som vil se stykket i øyehøyde, har samlet seg i et av bakgårdens hjørner, der man kan anta at mesteparten av handlingen vil foregå. En kald og skydekket himmel holder vinduer og verandadører lukket. Det er flust med potensielt publikum i byggene, men for å lokke dem ut er teatret nødt til å overgå hjemmekomforten som befinner seg en dørstokk unna. Bakgård som scene skaper altså stor avstand mellom utøver og publikum – en utfordring Feilteater tar på strak arm.

Universitas har nettopp anmeldt Skovveiens debutplate. Vår anmelder mener den rommer melankolien og gleden ved å være kvartveis i livet: –⁠ Klart vi blir med Skov på tur!

Fra første sekund er energien på topp, med skuespillere som løper rundt plassen for å samle det spredte publikummets oppmerksomhet. Den ukonvensjonelle scenen til tross er det gitt minst mulig kompromiss i scenografi, og lydeffekter fra høyttalere pluss stemmebærende akustikk gjør det umulig å overse handlingen i bakgården. Når den første sangen så ljomer mellom veggene, fyller undersøkende beboere verandaer og åpne vinduer. Med et nå fokusert og nysgjerrig publikum, og skuespillere med pedalen i bånn, er tiden inne for å la fortellingen skinne.

Teaterstykket er for hele familien, og regelrett betyr det at de minste vil få mest ut av handlingen. Igjen handler det om den lille sterke jenta med rettferdighetssansen på kragen, som kjemper mot den gladonde – men (spoileralert) misforståtte – småtyrannen og hans fjollete undersåtter. Den vel gjenkjennelige historien blir likevel gjort spennende med en genistrek: Det er nemlig bakgården – og dermed tilskuernes faktiske hjem – som står på spill. Dette setter handlingen midt i tilskuerens intimsfære, og for barna er det nok lett å bli revet med av handlingens nærhet. Gode kostymer og gjennomført sminke bidrar til stykkets sjarm, og når karakterene vier publikum generøst med oppmerksomhet, blir stykket levende.

«Slaget om bakgården» er et stykke som, forholdene til tross, makter å dra publikum inn i handlingen – godt hjulpet av dyktige skuespillere, en unik scene og forfriskende mangel på høytidelighet. Da går stykkets 30–45 minutter fort, og publikum føler seg privilegert som har fått delta på en så intim og unik opplevelse. Da gjør det heller ingenting å vippse Feil Teater etter oppfordring, som en slags ekstra klappsalve.

Les også Universitas' anmeldelse av Ellen Emmerentze Jervells andrebok: –⁠ Tankevekkende om menn og kunst