Pressefoto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Forfris­kende på sitt beste, banalt på sitt verste

På ferden ut av Instagram-boblen gir Alexander Fallo oss flere dikt som er verdt å få med seg – og mange bomskudd imellom.

Med sine over tjue tusen følgere på Instagram er Alexander Fallo allerede et kjent navn for mange, men det er først nå han er å finne mellom bokpermene. Samlingen Du fucker med hjertet mitt nå består av både nye og allerede publiserte dikt, dikt som skildrer sinnstemningen som følger et sjelsransakende kjærlighetsbrudd. Leseren blir kjent med et jeg som forsøker å stable seg på beina igjen etter å ha svidd seg på et tilsynelatende giftig forhold, samtidig som det lusker en historie om en avdødd far i bakgrunnen. De korte versene sikter direkte mot nerven; det hele er et respektabelt forsøk, men Fallo kan neppe erklæres en skarpskytter helt ennå.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av bergensbandet Great News' nye plate? –⁠ Bedre nyheter fra Bergen

Det blir alltid et eksperiment når lyrikk skrevet for å deles på sosiale medier utgis i bokform, og begrepet instapoesi kan også forstås i betydningen «hurtigpoesi». Når man blar seg gjennom Fallos debut, merker man nemlig fort at dette er lyrikk som best konsumeres uten inngående tanker om hva den egentlig gir deg som leser, og mens det kan være digg i blant, når det fort et punkt hvor man lengter etter noe mer sofistiskert. Fallos poesi er poesi for folk flest – og definitivt et steg opp fra mange andre diktere som gjør krav på samme målgruppe – men jeg har mine tvil over hvor vellykket det tar seg ut på blekk og papir.

I blant glimter poeten til med en forfriskende metafor eller en vending som setter en liten støkk i leseren. Ett eksempel finnes på side 82: «jeg vil du skal lese dette / slik du leste meg før / ikke så opptatt av skrivefeil og tegnsetting / men innhold rytme bevegelsene i kroppen». Det er imidlertid langt mellom dem, og man må seile på en sjø av dikt som må sies å være rent middelmådige, for å nå frem til dem. Fallo sitter utvilsomt på en kreativitet og skriveevne i stand til å skape noe stort og særegent, men i Du fucker med hjertet mitt nå får man inntrykk av at han ikke helt tør å vise seg frem. Da blir det enklere å heller henfalle til de billige poengene og banale diktene som instapoesien så gjerne består av. Som leser får man først servert lyrikk som tar deg med et sted man gjerne vil utforske nærmere, før man så blir møtt med dikt man bare får lyst til å himle med øynene av: «noen ganger tenker jeg at / alle dikt egentlig bare / burde vært sånn her / du er så jævla vakker / jeg har lyst på deg». Personlig er jeg glad ikke alle diktene i samlingen er sånn der.

Selv om lyrikksamlingen med fordel kunne vært kortere, lykkes likevel Fallo på et område som ofte er det mest krevende i poesiens sjanger: å skape en meningsfull karakterutvikling gjennom verket. Mens vi til å begynne med møter et jeg preget av savn og en svekkende usikkerhet, glir fortellerstemmen over i en mer syrlig tone, en hovedperson som finner sine egne kort å spille på, i stedet for å lengte etter noe som for lenge siden gikk tapt. Sammen med bakteppet om den døde faren blir historien om jeget som til slutt forsoner seg, i grunn en leseverdig historie om en sjel som tar til lyrikken og selvironien som våpen. Da er det desto mer irriterende at dikteren tillater seg å fylle for mange av sidene med intetsigende banalitet.

Vår anmelder lot seg imponere over Ingrid Tørresvolds «Hilsen Ruth»: –⁠ Lovende debut om utenforskap