Marie Blokhus i rollen som Werther.
Marie Blokhus i rollen som Werther.Pressefoto: Dag Jenssen

En solid og aktuell tolkning av en klassiker

Et av de sterkeste teaterstykket du kommer til å se i år, bæres fram av bare én skuespiller og er basert på en bestselger fra 1700-tallet.

Helt hvitkledt, i et skjærende lys fra lommelykten som vendes mot ansiktet, står Werther vendt mot publikum på en scene i et mørkt rom. Kontrasten mellom den blendende lykten og de svarte veggene skaper en umiddelbar følelse av den riften Werther står i, og som blir dypere og vondere for hver dag han skildrer i dagboka si.

Det er snart 250 år siden Goethes Den unge Werthers lidelser (1774) gikk som en farsott i Europas leserskare. Forfatteren var selv rammet av kjærlighetssorg da han skrev den slanke brevromanen, hvor unge Werther skildrer sin ulykkelige kjærlighet for Lotte: «jeg har gjort et bekjentskap som har satt mitt hjerte i brann». Men Lotte er lovet bort til Albert, og gjennom boka blir vi trukket inn i Werthers stadig dypere desperasjon. Fortellingen avsluttes når den unge mannen begår selvmord, halvannet år etter at han første gang treffer Lotte.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av Vårløysing på Det norske teatret? Ungdomskultur uten pusterom

I Det norske teatrets oppsetning inntar Marie Blokhus rollen som Werther, i en monolog basert på utgivelsen som for ettertiden har blitt stående som en av de mest sentrale fra den tidlige romantikken. Og nettopp de sterke følelsene, svermeriene – som romantisk kunst er kjent for å formidle – er synlige i Blokhus’ rolletolkning. Samtidig er det ikke kjærligheten og Lotte som er det sentrale fokus, men snarere lidelsen og den tiltakende isolasjonen som ledsager et ungt menneske stadig dypere ned i et tett mørke. Det formidles på overbevisende, gripende og, overraskende nok, tidvis humoristisk vis.

Det er selvsagt imponerende i seg selv at Marie Blokhus bærer stykket alene gjennom én time og femten minutter, uten at ett eneste øyeblikk taper nerve eller tempo. Blokhus’ stemmebruk, mimikk og bevegelser gjør både Lotte, hennes Albert og de ulike sinnstilstandene Werther beveger seg inn og ut av tilstedeværende i små øyeblikk – til tross for at det er psyken og sykdommen som er omdreiningspunktet for dramatiseringen.

Universitas har også anmeldt Trygve Skaugs siste diktsamling. Vår anmelder er ikke imponert. Rett på koppen

Stykket løftes ytterligere av en noe enkel, men samtidig rørende scenografi. Når Werther vender seg mot det tomme lyset fra en av lyskasterne i rommet og holder rundt lampeskjermen som om det var et ansikt, er det gjenskinnet som avslører og viser fram nettopp det tomrommet som Werther tæres av. Den sjelløse men likefullt lysende tingen blir på samme tid en slags menneskeskikkelse og et tomt skall. Lyskasterne, en liten hvit tusj, en gigantisk diskokule og en liten reiseradio, blir tilstrekkelig for å ramme inn den stadig trangere tilværelsen Werther befinner seg i.

Universitas anmeldte Nationaltheatrets oppsetning av Lykkedager, og vår anmelder er sikker på at vi har mye å lære av hovedkarakterens livsmot: Stillstand, angst og optimisme

I sum blir forestillingen et umiddelbart dykk ned i menneskesinnets avkroker, uten at det noen ganger bikker over i det sentimentale, snarere motsatt: Blokhus’ tidvis latterfremkallende portrettering av Werther, gjør at stykket balanserer på en tynn egg: Det kan bikke over i en overfladisk behandling av originalen og ironisering over de desperate kjærlighetserklæringene. Men noen av de sterkeste tekstpassasjene fra Den unge Werthers lidelser fremføres med en inderlighet som slettes ikke gjør skam på 1700-tallets Werther, uten å bidra til en romantisering av psykisk sykdom og selvmord. Det er ingen liten bragd.