Rockaland fylkes­kom­mune

Deres nyeste skive byr på flere nyskapninger og klare sjanger-assosiasjoner, men også videreføring av bandets godt etablerte tradisjoner. Kvelertak er tilbake i storform!

«Splid» er ikke like rett på sak som bandets tidligere album, men fremstår samtidig som mer sofistikert og eklektisk. En åpenbar endring i lydbildet er stemmen til nyansatte Ivar Nikolaisen, bror av Elvira, Hilma, og Emil, og kjent fra band som The Good The Bad and The Zugly og Silver. Som frontmann og vokalist, tar han bandet videre i retning av en punk- og post-hardcoretradisjon de allerede er godt kjent med. Nikolaisen viser gjennom albumet at han behersker mange nyanser av rock- og metalvokal, og tar samtidig ikke bandet vekk fra identiteten de bygget sammen med Erlend Hjelviks knurr. Til felles med bandet for øvrig er Nikolaisen også en mann fra Rogaland.

Universitas har også anmeldt Inger Nordviks nye plate. Vår anmelder mener det er Fint og forutsigbart

Det virker derfor veldig passende at albumet åpner med en tilsynelatende storslått hyllest til hjemfylket, som også er en god parallell til bandets to år med Nikolaisen: Etter en to minutter lang introduksjon kommer det etterlengtede braket. Bandet er tilbake, hardtslående som alltid. Den sterke åpningen «Rogaland» setter stand for en ekstremt energisk og underholdende time, og viser at det nye samarbeidet kan bli en suksessfull og langvarig affære.

Fikk du med deg Universitas' anmeldelse av Linda Gabrielsens nye roman? Enda en roman om å få barn – og den trengs!

I «Splid» er det aldri et dødt øyeblikk. Bandets etterhvert ekstremt sammensatte sjangerteppe tar lytteren fra sortmetall-riff og thrashmetal–⁠ soloer, gjennom post-punkmelodier i «Tevling», vintage speed metal–⁠ dragninger i «Bråtebrann» og kompromissløs skandirock-holdning i «Uglas hegemoni». I en noe uventet vending tas vi også med på et aldri så lite ti-sekunders discolignende parti i «Stevnemøte med Satan», før thrash–⁠ soloen igjen brekker opp lydbildet. Skiftene i takt og musikktradisjon kommer altså svært hyppig, og kan minne om progrockens smidige sjangerhopp. Samtidig virker det aldri unaturlig eller kunstig. Man holdes på tå hev gjennom et helt album med hard rifføring som hovedingrediens.

Sjangerleken virker til å være en oppsummering av hva Kvelertak har presentert til nå, samtidig som det gir en bit av hva vi kan vente oss med Ivar Nikolaisen bak mikrofonen og Håvard Takle Ohr (kjent fra Oslo Ess og El Cuero) med trommestikkene. Blant andre nyvinninger er de to låtene som fremføres på engelsk. Dette er mest sannsynlig gjort for å legge til rette for gjestevokalister og bransjestorheter Troy Sanders fra Mastodon og Nate Newton fra Converge, som setter sine preg på henholdsvis «Crack of Doom» og «Discord». Førstnevnte fungerte også som singel nummer to i førpromoteringen av albumet. Den oppleves derimot som noe uinspirert i forhold til resten av det ellers solide låtmaterialet.

Universitas' anmelder er ikke spesielt imponert over Trygve Skaugs siste diktsamling, men innrømmer at det kanskje er han som er for «grinete»: Rett på koppen

Albumets helhetlige følelse er preget av at man når som helst kan tas med på en hard viddesafari preget av et tåkete mørke, som kjapt sklir over i ekstatiske og storepiske harmonier verdig Royal Albert Hall. Åttitallselementene presser seg også frem på passende tidspunkter. I «Bråtebrann», den mest rockete av de to singlene som ble gitt ut i forkant, kommanderer Nikolaisen: «el-gitar, kom’an!» idet gitar-soloen bryter opp et smittsomt riff i et melodiøst refreng. Holdningen er så absolutt på plass, og gir utgivelsen et sjarmfylt og personlig preg.

Her har vi altså enda et Kvelertak-album fylt av lekkerbiskener for følgere av norsk rock og metal. Den store sammensmeltningen av musikktradisjoner kan fremstå som overkant hyperaktivt for noen, så her skal nok en generell entusiasme for en stor bredde av harde sjangre for å sette fullstendig pris på albumet i sin helhet. Til gjengjeld får man en lytteropplevelse som konstant utfordrer og holder deg fokusert helt til avslutningssporet «Ved bredden av Nihil» ebber ut i intet.