Linda Gabrielsen
Linda GabrielsenPressefoto: Trude Rønnestad

Enda en roman om å få barn – og den trengs!

Linda Gabrielsens Entré vender leserens blikk mot samfunnet som tar barnet imot, med et godt grep om de litterære virkemidlene.

Mens mange av fjorårets romaner tematiserte såkalt «generelle» spørsmål knyttet til valget om å få barn, utforsker Linda Gabrielsen tilværelsen til en forelder med en «unormal» sønn. I Entré møter vi en mor og gutten hennes med Downs syndrom. Vi følger de to på en tur til havet. Den etter hvert smertefulle scenen på stranden avveksles av en rekke tilbakeblikk. Disse er kronologisk komponert og lar leseren ta del i fødselen, barnets første levedager på sykehuset og scenen hvor foreldrene blir informert om «feilen».

Universitas' anmelder er ikke sikker på om Trygve Skaugs nye diktsamling er en genistrek eller harry håndverk: Rett på koppen

Et gjennomgående spørsmål i Entré blir hvor vi, både lesere og samfunn, retter oppmerksomheten når «avviket» melder sin ankomst. Ett av flere elementer som bygger opp under denne problemstillingen, er at moren tar seg i å tenke på John Cage sitt musikkstykke «4.33». Dette består i virkeligheten av fire minutter og 33 sekunder med total stillhet. I romanen kan dermed «4.33» forstås som en slags metafor for samfunnets blikk på sønnen. På samme måte som Cage vil invitere lytterne til å høre på hverandre snarere enn musikken, inviterer Entré leseren til å rette søkelyset mot det som er rundt, det «normale» – en kategori med grenser som noen alltid vil havne utenfor.

Universitas' anmelder mener NRKs nye serie «Feeden» har mange gode kvaliteter: «Feeden» kunne vært en glimrende skolerevy

Som Olaug Nilssens Tung tids tale, bidrar Entré med et perspektiv på foreldrerollen som tematiserer samfunnet rundt familien. Gabrielsen fortjener ikke først og fremst skryt for å «sette saken på agendaen» (det er hun ikke den første til å gjøre), men for å løfte tematikken gjennom et litterært språk som inviterer til å stille nye spørsmål. Hun evner å bruke språket til å avspeile den ambivalensen moren eksplisitt uttrykker overfor sønnen: «Jeg stoler på deg. Jeg tror på deg. Jeg forakter deg», gjentar hun stumt, før fortelleren beskriver guttens respons på tilbud om å kjøpe is: «Han putter nesten hele hånden i munnen.» Denne «ikke-normale» handlingen for en femåring er smertefullt konkret, men forblir ukommentert.

Universitas' anmelder mener Astrup Fearnleys siste utstilling åpner for å se verden fra en annen vinkel: Et blikk fra sør

I vekslingen mellom indre dialog og ytre beskrivelser av avvik evner Gabrielsen også å legge inn små glimt av en mors kjærlige blikk på sitt barn, som attpåtil kan få en slags universell gyldighet: Før leggetid sovner barnet sittende, nakken bøyd som en perfekt liten leselampe. Slike språklige bilder bidrar til å gjøre den brutale fortellingen til en underfundig og god roman.