Fint og forut­sig­bart

Inger Nordvik imponerer med en egenprodusert debutplate, men den er best når hun ikke er alene.

Harstadværing Inger Nordvik, nå med base i Berlin, tar fra både kirkemusikk, klassisk, jazz og pop på sitt debutalbum «Time». Fra første sekund er det tydelig at det er Nordviks stemme og pianospill som vil være de bærende elementene. Sammen kan de til tider minne en tanke om Susanne Sundfør på hennes selvtitulerte debutalbum fra 2007. Det er med andre ord et utgangspunkt som lover godt.

Universitas' anmelder er ikke sikker på om Trygve Skaugs nye diktsamling er en genistrek eller harry håndverk: Rett på koppen

Platen går i et behagelig tempo som føles jevnt over det hele. Det høres også ut som innstillingene for opptak og klang for vokal og piano mer eller mindre er satt fra første låt, og forblir slik gjennom hele albumets tre kvarter. På én side får dette låtene til å høre sammen og virke som en gjennomtenkt enhet med musikk. Og ettersom Nordvik både har skrevet og produsert alt selv, er det nok tilfellet også.

Universitas' anmelder mener Torstein Lund Eiks fotoutstilling er en pen visuell opplevelse, men verken utfordrende eller spesielt interessant: Fra høyt der oppe blir alt det samme

Men denne statiske sounden blir litt mettende i løpet av spilletiden. Det begrenser opplevelsen, og underveis i lyttingen blir jeg en smule rastløs. Når en omsider hører en saksofon dukke opp i «Lost», er det en så velkommen variasjon at det kan sammenlignes med lettelsen over å få puste.

Innslagene av andre instrumenter er godt for albumets dynamikk, da pianoet og vokalen går nærmest konstant fra start til slutt. Det skal ikke stå på vokalprestasjoner eller pianospill, for det låter fint, men det er ofte ikke noe mer å si enn nettopp det: Det låter fint. Låtene til Nordvik oppleves mest gjennomført og ferdigutviklet når hun gjestes av bandet, som består av trommer og bass.

Universitas har anmeldt Linda Gabrielsens nye roman: Enda en roman om å få barn – og den trengs!

I «Woman» og «Pink Needles», to av høydepunktene, merker man særlig dette. På fremtidige låter håper jeg Nordvik virkelig omfavner rollen som bandleder, den kler henne utmerket. «Wolves and Sheep» bør også nevnes, hvor det ikke er et band, men et gåsehudfremkallende kor som tar låten opp dit den hører hjemme – fra fint til fantastisk. Det er diskret utført, men med dynamikken tilført blir det ikke bare mulighet for groovy hodenikking, det gir også låtene helt egne liv. For musikken til Inger Nordvik fortjener å leve. Det er det ingen tvil om.