Omar Victor Diop: «Selma, 1965»

Et blikk fra sør

Alpha Crucis, den sterkeste stjernen i stjernebildet Sørkorset, kan kun ses fra den sørlige halvkule. Med denne metaforen inviteres vi av Astrup Fearnley til å betrakte verden fra en annen vinkel.

På 1980-tallet var det spesielt to utstillinger som fornyet debatten om forholdet mellom vestlig kunst og kunst i resten av verden. En av dem var «Magiciens de la Terre», som ønsket å presentere kunst fra hele verden. Utstillingen ble imidlertid kritisert for at kunsten ble fremstilt som primitive kuriositeter heller enn likestilt med vestlige bidrag. Blant dem som jobbet med utstillingen, var franske André Magnin — nå er han hentet inn som kurator i anledning «Alpha Crucis».

På åpningsdagen introduserer Magnin utstillingen og presiserer at den på ingen måte er ment å representere hele Afrika — et kontinent med 54 land og mer enn én milliard mennesker. Den stiller ut 17 nålevende kunstnere fra syv afrikanske land, og viser noe av det som rører seg. Vi blir introdusert for installasjonskunst, skulptur, foto, maleri og illustrasjon.

Fikk du med den Universitas' anmeldelse av Netflix' «Ragnarok»? Tor med hammeren slår ikke an

Magnins ønske om å forstå og presentere kunsten på egne premisser virker genuint. Enkelte av kunstnerne har han jobbet tett med i tretti år. En av disse er Cheri Samba fra Kongo, som i sin tid deltok på «Magiciens»-utstillingen. Han startet som skiltmaler, og tok uttrykket videre til en malerstil som ofte benytter sterke farger og slagord med politiske undertoner.

Spor av hans innflytelse kan ses i verkene til kongolesiske JP Mika, en generasjon yngre enn Samba. Han maler slående akrylportretter med bruk av sterke farger og forvridde perspektiver som minner om vidvinkelfoto. Det skaper en spenning

mellom realisme og tegneserieestetikk.

Kunstnere fra ulike regioner viser ulike perspektiver, og blikket fra de ulike landene gir oss noen små glimt av forståelse for hvordan verden kan se ut fra deres ståsted. Spesielt tydelig er det i illustrasjonene til kongoleseren Houston Maludi. Gjennom et lappeteppe av figurer i rødt og svart formidler han følelser av overveldelse og kaos i en storby.

Les Universitas' begeistrede anmeldelse av Nasjonalballetens «Genganere»: Ibsen — best som ballett

For å løfte utstillingen enda et hakk kunne de unngått å plassere verkene så tett, for slik forsvinner til tider flyten. Tidvis savner jeg rom for å la den enkelte kunstnerens uttrykk komme frem. Kanskje reflekterer det et ønske om heller å vise bredde enn å skape et helhetlig narrativ. I tillegg savner jeg et kritisk blikk på egen praksis. Intensjonene til Fearnley og Magnin virker genuine, men de problematiserer i liten grad sin egen rolle i det komplekse samspillet mellom postkolonialisme, globalisme og profitt.

Oppsummert er «Alpha Crucis» en god og interessant utstilling, som presenterer mange forskjellige kunstnere som for meg var ukjente. Utstillingen viser mangfoldet i afrikansk samtidskunst, og bryter på kraftfullt vis med klisjeen om kunst utenfor Vesten som noe «rent», avsondret eller primitivistisk.

Universitas har anmeldt Junos debutplate: Poptimistisk jazzing