KJEDELIG: Universitas' anmelder sliter med å finne et særegent uttrykk i albumet «Anyone but Yourself».
KJEDELIG: Universitas' anmelder sliter med å finne et særegent uttrykk i albumet «Anyone but Yourself».PRESSEFOTO: TRINE HISDAL

«Som en fargerik ballong uten luft»

Cathrin skuffer med et debutalbum det er lett å bli lei av.

Cathrin Gram har jobbet som skuespiller og manusforfatter i flere år, før hun nå debuterer som artist under artistnavnet Cathrin. EP-en «Anyone But Yourself» er skrevet av henne selv, mens på produsentsiden finner vi Henrik Skram (Hamlet Complex, Snøfall) og Nils Martin Larsen (Nils Bech, Marit Larsen, Jaga Jazzist).

Universitas dro på brenn.-konsert: Terningkast flamme-emoji, eller: veldig bra

EP-en starter med låten «Fast Lane» som høres litt ut som «Time of the Season» av The Zombies med Ennio Morricone-gitar. Det burde ikke kunne slå feil, men det trekkes dessverre ut i det kjedsommelige med lite dynamikk. Man kan kjenne på følelsen av rastløshet i vente på at noe som helst skal skje. Et refreng, et temposkifte, en bridge. Hva som helst. Denne følelsen er dessverre vedvarende for hele utgivelsen.

Det skal riktignok ikke stå på Cathrins vokalprestasjoner. For hun har definitivt en stemme som er behagelig å høre på. Men satt inn i en helt flat elektropop-kontekst, betyr det ikke så mye. For det er vanskelig å finne et særegent uttrykk i låtene eller soundet, og i beste fall funker det best til å høre på når du likevel skal konsentrere deg dypt om noe annet.

Når man da prøver å lage et mektig og myndig poputtrykk på singelen «The Fall», med litt mørkere vokal og minimalistisk bruk av lyder. Som for eksempel Lana Del Rey får godt til i «Born to Die». I Cathrins låt kludres det til, og produksjonen høres litt billig ut. Som om det ble produsert med en annen låt i tankene.

Teater Neuf har satt opp et teaterstykke om hevnporno: Et vakkert stykke underholdning

Den mest gjennomførte låten er avslutningssporet «Flag Touches the Ground», som høres ut som noe fra en Disney-film, hvor protagonisten har funnet ut noe om seg selv som endrer kursen i filmen: «Cause tonight you wanna be anyone but yourself», synges i refrenget, inntil flotte strykere og trippende piano. Det er godt å høre noe med litt dynamikk, bare synd det er først når alt er over. Det er tydelig at Cathrin er lidenskapelig opptatt av det hun driver med, og at hun har et formidlingsbehov, men denne gangen blir det med ambisjonen.