IMPONERER: Mens Deathprod spiller, virker Operaen å ha blitt omgjort til en stor og forlatt fabrikk.
IMPONERER: Mens Deathprod spiller, virker Operaen å ha blitt omgjort til en stor og forlatt fabrikk.PRESSEFOTO: KIM HIORTHØY

Dødelig intensitet

Fra ekstremt eksplosivt til nervepirrende nedtont. Deathprods dynamiske grøsser-ambient i Operaen er utvilsomt en storslått affære.

Desibel-nivået slapper av og gir en falsk følelse av sikkerhet og avslapping. Plutselig kommer lyden av et øredøvende torden i det tåkelagte mørket. Stillheten brakte stormen med seg, men ikke for lenge. Man sitter så i dette angstfremkallende og dystopiske lydbildet, uten å vite når det neste lydstikket skal komme. Vi går gjennom mørket uten briller, og lyden fra Deathprods maskiner er vår eneste guide.

Mannen som sitter midt i dunkelheten, heter Helge Sten. Ved siden av hovedprosjektet Deathprod har han også hatt flere vellykkede samarbeid med den norske rockestorheten Motorpsycho. Sammen med en annen Motorpsycho-affiliert musiker, Ståle Storløkken, og trompetist Arve Henriksen, utgjør han også den eksperimentelle trioen Supersilent. I disse prosjektene finner man alltid igjen de samme fargene: En dyp og gråaktig sort. Det er disse fargene som dominerer scenen på denne kalde søndagskvelden i november.

Maria Andreassen sin nyeste bok «Hvor lenge varer vi» er et perfekt eksempel på hvordan noveller burde være, mener Universitas' anmelder: Problematisk perfeksjonisme

Lyden er upåklagelig. Musikkens masserende kvaliteter kommer til sitt rette når Deathprods basstunge partier vibrerer alle 206 bein i kroppen. Sceneleggingen er like slående og dyster som musikken. Den store operascenen reflekterer lydens følelsesuttrykk. Det er et evig stort tåkelagt mulm som møter publikum, og det gis inntrykk av at scenen strekker seg mange mørke mil bak artistens operasjonsbord. Noen få velplasserte og flakkende lasere bryter gjennom denne tåken og gir scene-presentasjonen en veldig passende atmosfære. Den visuelt minimalistiske storheten komplimenterer virkelig musikken til perfeksjon.

Et trekk Brian Eno, mannen bak ambient-tradisjonen, stod i forgarden for, er sakte, nærmest umerkelige, overganger. Deathprod står derimot for en mer dynamisk uttrykksform, og en mørksindighet som er mer sammenlignbart med dype, oksygenfattige katakomber. Som artisten Lustmords musikk oppleves dette uttrykket som mer uroskapende og gjennomstikkende for noen, mens andre kan oppnå den samme meditative effekten som mindre dyster ambient også kan fremkalle. Lyden i seg selv virker derfor passende for en stor, skummel og forlatt fabrikk. Denne illusjonen ble utført med stor suksess. Operaen virket til å ha blitt midlertidig omplassert til Tsjernobyl for halvannen time.

Universitas har anmeldt JNS sitt nyeste album: Identitetskrise eller multitalent?

I likhet med andre ambient-konserter, sitter jeg igjen med en følelse som er dypt reflekterende. Motsetningen ligger derimot i fremkallelsen av den rare kombinasjonen urolig fredfullhet. Uavhengig av utgangspunktet, er én ting sikkert: Denne kvelden kunne ingen i salen slippe unna musikkens følelsespåvirkning. Deathprod er definitivt blant verdenstoppen på sitt felt.