ORGANISK: Fieh har tydelig vokst som artist, og gjør en meget god konsert på Parkteateret, mener Universitas’ anmelder.
ORGANISK: Fieh har tydelig vokst som artist, og gjør en meget god konsert på Parkteateret, mener Universitas’ anmelder.

«Toten takeover»

Nok en gang befester Fieh sin posisjon som et av landets mest lovende band. Kanskje tør vi til og med bytte ut «mest lovende» med «beste»?

Ikledd sine vante oransje uniformer forærte musikerne i Fieh publikum en usedvanlig god konsertopplevelse fredag kveld. Frontfigur og primus motor Sofie Tollefsbøl røper at bandet har stelt i stand sin drømmekonsert. Den gode stemningen i lokalet kommer nok like mye av bandets uhøytidelige humor som av den særdeles høye kvaliteten på det musikalske som skjer på scenen.

Fieh kan best beskrives som et amalgam av alt som heter funk, soul og jazz. Det høres riktignok mindre pretensiøst ut i praksis. Musikkhåndverket er på plass, og showets teatralske utforming er veluttenkt. Fargekodingen, koreografien, og bandmedlemmenes gestikulasjon og mimikk underlegges en helhetlig og organisk idé om hva en Fieh-konsert skal bestå i. Låtene er velkomponerte og gjennomarbeidet for live-framføring, men sounden er også blitt særegen nok til at de forskjellige låtene flyter inn i hverandre. For eksempel tenker jeg mistroisk: «Åja, spiller de den igjen?», når åpningstonene av «Cold Water/Burning Skin» avslutningsvis lyder fra scenen.

Universitas har testet SiOs nye middagskonspet «Eat&Meet»: Tacokveld med fremmede

Man får det man forventer av bandet. Røsten fra Lyder Øverås Røeds flygelhorn er følsom og varm. Ola Øverbyes rytmer og Andreas Rukans feite basslinjer ispedd Jørgen Kasbos og Edvard Synnes’ innbydende toner får det til å vrikke på dansefoten. Tollefsbøl og hennes flankerende korister++ får publikum til å smile med velutført koreografi, som Røed tidvis slutter seg til! På scenen har bandet i tillegg hanket inn Henriette Eilertsen på tverrfløyte for å virkelig spikre lydbildet.

«So Fly» er som vanlig et glansnummer og en verdig coda. Likevel, etter den tradisjonelle koketteringen, etterfølges låten av et ekstranummer bestående av albumepilogen «Cold Water Burning Skin», samt størstehitten «Glu». Dopaminet som utløses under nevnte «So Fly» gjør dog at man føler seg noe tom før bandet gjeninntar scenen. Om man har forelsket seg i albumet, kan man imidlertid trygt se Fieh live. Samtlige låter har nemlig fått plass på programmet. Du veit det er en bra konsert når du til å begynne med er redd for å ikke høre nytt materiale, men frykten forsvinner tidlig. Faktisk er det de nye låtene som framstår som de største lyspunktene fra kvelden. Særlig låta som jeg gjetter heter «Sugar», håper jeg å høre igjen.

Å se vennegjengen fra Toten og Tonheim underholde et hundretalls publikummere er som å besøke en gammel venn. Jeg har sett Fieh et titalls ganger før, også på Parkteatret, men det begynner å bli et par år siden. Likevel er bandet stort sett det samme, bortsett fra at alle har vokst som musikere – altså ligner problematikken mindre Thesevs’ skip og mer det filosofiske spørsmålet om hvordan identitet betinges av tiden.

Petter Brevik leverer en moden debutroman, mener Universitas' anmelder:Den syke manns byrde

For under fredagens konsert blir det krystallklart at Fieh har vokst. Orkesteret man før kjente best som liveband, har gitt ut plate, en som i tillegg er veldig, veldig god. Det bør ikke overraske noen at konsert med Fieh er en opplevelse med massivt positivt fortegn – veksten har ikke påvirket dette faktumet. Konsertopplevelsen bærer imidlertid preg av at mange av låtene er mer satt enn før. Bortsett fra lekre soloer og sterk scenetilstedeværelse minner kvelden umiskjennelig om å lytte til albumet.

Jeg må altså begråte at arrangementene er blitt en del mer striglet siden sist. Jeg tar meg i å drømme tilbake til tidligere konserter hvor «den ene låta hadde noe kul perkusjon her», eller hvor «den andre hadde litt annerledes synth der». Mitt fremste ankepunkt dreier seg altså mer om nostalgisk ferniss enn konkrete mangler i showet. Det må likevel understrekes at det er legitimt å kritisere Fieh for i overkant å binde seg til sounden på platen. Det obligatoriske ankepunktet til tross – fredagens konsert var en stor musikkopplevelse, og jeg anbefaler å se Fieh om man får sjansen.