Godt samspill: Bandmedlemmene fungerer godt sammen og gir hverandre rom til å improvisere
Godt samspill: Bandmedlemmene fungerer godt sammen og gir hverandre rom til å improvisere

«Spicy jazz på Krøsset»

JUNO drar deg mellom jazzens elegante toner og hiphopens råhet. En perfekt høstkonsert.

Krøsset er ikke akkurat stedet man assosierer med jazz. Veggene er dekket med mørk, lilla fløyel og rare små-sensuelle bilder. Det kan nesten minne litt om han goteren som spaserer forbi deg på Oslo S. Men idet JUNO entrer scenen og de første notene omfavner rommet, glemmer man helt hvor man er. Kombinasjonen av leken jazz, rå rap-sekvenser og groovy rytmer sender deg inn i en deilig transe.

JUNO består av vokalistene Thea Ellingsen Grant og Malin Dahl Ødegård, Mona Krogstad på tenorsaksofon, Georgia Wartel Collins på kontrabass, og Ingvald Vassbø på trommer. Bandet har sitt utspring fra jazzlinja på NTNU i Trondheim, og dette er noe man kan se tydelige spor av. Konserten er nemlig teknisk bra fra ende til annen. Flere ganger i løpet av konserten gir de hverandre rom til å improvisere. Låten «Chameleon Overload» er et nydelig eksempel på dette – den starter rolig før alt plutselig eksploderer. Tenorsaksofonen bidrar med eksotiske toner som drar deg med gjennom låta, før det plutselig brytes opp av fri improvisasjon. Vokalistene går til siden og svaier mens bassisten leker seg.

Universitas' anmelder lot seg begeistre av «The Great Exhibition» på Astrup Fearnley: Selvsentrert, arrogant og et helvetes show

Man kan merke at publikum lytter iherdig etter alle elementene hver låt består av. Det er taktendringer, lek med toner og tekst, improvisasjon i ekte jazzstil og stram struktur. Det kan nesten virke som om de har funnet den perfekte konsertoppskrift, for til tider glir sangene lett over i hverandre. Et godt eksempel på dette er overgangen fra låten «Mood» til «I Want You». I «Mood» får saksofonisten, trommisen og bassisten virkelig rom til å skinne, før sangen sklir over i «I Want You» og vokalist Malin Dahl Ødegård leker seg med dristige strofer som «No one can screw you like I do».

«Barn» er et sjeldent mesterverk av en film, mener Universitas' anmelder: Nær og treffende om det alminnelige

Det som løfter låtene enda et hakk er når Ødegård bryter opp jazzen med energisk rap. Plutselig dras du mellom hiphopens råhet og jazzens elegante toner. Dette er rett og slett kjempegøy. Det synes publikum også, for flere ganger i løpet av konserten ropes det entusiastisk ut «fett!» og «veldig bra!». Dette er musikk som både er gøy å se live, men som også kan nytes en nydelig høstdag innendørs. For hva er vel mer høst enn jazz? Fem av seks tenorsaksofoner fra meg.