Sterke prestasjoner: Stine Fevik og Ingvild Holthe Bygdnes er overbevisende som bestevenninnene Elena og Lila
Sterke prestasjoner: Stine Fevik og Ingvild Holthe Bygdnes er overbevisende som bestevenninnene Elena og LilaPRESSEFOTO: LARS OPSTAD / OSLO NYE TEATER

En skikkelig god spillefilm på scenen

En briljant forestilling om kunst, kvinnekamp, og det å være menneske.

I tilfelle du ikke har noe forhold til Twitters #ferrantefever: Forestillingen baserer seg på Elena Ferrantes solide romansyklus på fire bøker, en internasjonalt bestselger på nærmere 2000 sider. Her blir vi tatt med til 1950-tallets Napoli, og gjennom de to bestevenninnene Elena Greco og Lila Cerullo får vi oppleve et knallhardt miljø fylt av vold, fattigdom og undertrykkelse, men også grenseløs kjærlighet og vennskap. Vi følger de to fra barndom til voksenliv, to sterke kvinneskjebner i et Europa i voldsom endring.

Så hvordan løses fire bøker i én teaterforestilling? Først og fremst var jeg spent på hvor mange personer som måtte inn og spille hovedrollene som henholdsvis barn, ungdom og voksen i samme stykke. Stine Fevik og Ingvild Holthe Bygdnes tar like godt hele jobben selv, med den største naturlighet. Stykket koker av feministisk kamp, og enkelte skildringer av «kulturmannen» som «bare MÅ gå og skrive mens mor passer barna», er så treffende god at du får lyst til å kaste rødvinsglasset i fjeset på skuespiller Sindre Postholm: «Vask, Melina. En kvinne får det alltid bedre med rene gulv.»

Nykommer Isah leverer deilig RnB på EP-en «sukkerspinn og hodepine (del 2)»: Sukkersøt fra Isah

Ingvild Holthe Bygdnes imponerer som den tøffe venninnen Lila Cerullo: energisk leker hun seg mellom det rå og humoristiske, det sårbare og brutale. Ensemblet for øvrig leverer generelt sterke prestasjoner, og sømløst veksler de mellom å spille teater og skape musikalske stemningsbilder med instrumenter på scenen. Scenografien er nedstrippet, men fungerer godt som et støtteapparat rundt en forestilling som beveger seg i et rasende tempo – på tross av de seks timene.

Fire bøker og 2000 sider må dog barberes kraftig ned, og visse steder ostehøvles grovt. Her må regissør Maren E. Bjørseth roses for sitt lappearbeid. Ikke bare får hun delene til å henge sammen, hun har også klart å lage en skamløst lang forestilling, fullstendig uten dødtid. Med fiffige regigrep og flytende overganger, sørger hun for framdrift og en spenning som holder hele veien.

Den prisbelønte romanen «Tante Ulrikkes vei» fungerer imponerende godt på scenen: Høstens viktigste teater

Er det verdt å sette av en halv dag til Ferrante? Svaret er ja. Dette er det nærmeste jeg kommer opplevelsen av en drivende god spillefilm på teaterscenen. Forestillingen oppleves lett, men i det du er i ferd med å avskrive enkelte deler som flåsete, smeller det inn en monolog så klar og sterk at du får klump i halsen. Resultatet er følelsen av å ha vært tilskuer til et helt menneskeliv på én kveld, med andre ord har Bjørseth lyktes i komprimeringen av Ferrantes fengslende univers.