BEKLAGER: Westerdalsstudentene legger seg flate og jobber på spreng for å iverksette tiltak.
BEKLAGER: Westerdalsstudentene legger seg flate og jobber på spreng for å iverksette tiltak.FOTO: Ingunn Borvik

Westerdalsrevyen:

— Det burde ikke skjedd

Publikum var klare for å klappe og le på Westerdalsrevyen 2019 «Det skjedde», men de fikk ikke nok muligheter.

Stemningen var på topp allerede før showstart. Publikum har løsnet på vesker og rumpetasker, og sitter godt tilbakelent i setene sine. Westerdalsstudentene er snart klare for å innta scenen, og man kan føle på premierenervene hos publikum og produsentene som løper rundt. Over høyttalerne farer en beskjed om å skru av mobiltelefonene, og publikum bryter ut i applaus. Så begynner første sketsj, med sang, dans og godt humør. Publikum koser seg gjennom første akt, men store latterbrøl er en mangelvare.

Fikk du med deg denne? Den store kebab­testen

Den røde tråden med politikere og offentlige personer som beklager for overtredelser er en god idé. Dessverre er ikke dette konseptet godt nok utviklet, og kommer derfor aldri til det punktet hvor det blir satirisk og virkningsfullt. Musikalnummeret der fire kvinner danser og synger om hvordan de skulle ønske de ble kidnappet, som et harselas med Anne-Elisabeth Hagen, er særdeles smakløst. Med tanke på at politiet har uttalt at det er større grunn til å tvile på at Hagen fortsatt lever burde de holdt seg foruten denne sketsjen. Den er heller ikke viktig for helheten, når hensikten er å utlevere offentlige personer som har gjort noe galt og må beklage, passer denne sketsjen dårlig inn. Å vitse med ofre er greit nok, men det skal mye til å gjøre dette på en god måte, særlig når det står liv på spill. Den kunne blitt kuttet, og den burde blitt kuttet.

Andre akt er helt klart best, og er også den som engasjerte publikum i størst grad. Skuespillerprestasjonene er jevnt over gode, men særlig Vivild Falk Berg gjør en god jobb, spesielt i rollen som Kristin Kirkemo. Bandet gjør også en god figur, og er særlig lekne etter pausen. Dette skaper en fin kombinasjon av nostalgi og partystemning. Selv om denne akten fungerer bra, er slutten litt retningsløs. Den røde tråden blir ikke nøstet helt opp, og man kan lure litt på hva poenget med det hele var.

Les også: –⁠ Grønnere på denne siden, ja!

Alt i alt framstår dette som en helt vanlig revy. Den er tidvis morsom, men kanskje ikke så ofte som den burde. Det er elementer, i hovedsak Hagen-vitsen, de bak produksjonen burde legge seg flate for. Men etter at de i to timer har vitset med at beklagelser ikke egentlig har noe for seg, ville dette i grunnen ha liten betydning.