Personlig: Highasakites ferske album er kanskje intimt, men en fest er det sannelig ikke, mener Universitas' anmelder.
Personlig: Highasakites ferske album er kanskje intimt, men en fest er det sannelig ikke, mener Universitas' anmelder.FOTO: STIAN ANDERSEN

–⁠ Vakkert, intimt, lavmælt - kjedelig

Highasakite har satt sammen et personlig album som sikter på hjertet og bommer.

Highasakite er bandet med overflod av klang og dramatiske trommer, som består av Ingrid Helene Håvik og Trond Bersu. Nå vender de tilbake etter suksessen med albumet Camp Echo fra 2016, denne gangen med litt færre medlemmer i besetningen. Musikken deres er kammerpop med et fnugg av indie, som passer best på store scener med sitt store lydbilde.

Vår anmelder mente denne låta ga deilige sommervibber i lange vintermåneder: Deilig, funky og altfor kort

De er nå aktuelle med sitt fjerde album, Uranium Heart, et album som ifølge pressemeldingen er et av deres mest personlige. Bersu forteller at musikken har blitt mer følsom og intim, og påpeker samtidig at det ikke er ment som et «fest-album»

Og en fest er det sannelig ikke, det er snarere det motsatte – et skikkelig snork.

Det synges veldig mye om hjertet, så mye at det er lett å henge seg opp i hvordan Håvik uttaler selve ordet. En del engelske ord og fraser triller veldig anstrengt av gårde, og repeteres til ordene mister betydning. De skjøre tekstene ender opp platte og på grensen til irriterende. Highasakite prøver hardt. Produksjonen er sterkt gjennomført med voldsomme trommer og glassklare synthpartier. Håvik leverer fortsatt med en kraftfull og behersket stemme. Problemet er bare at det låter forferdelig tamt. Det finnes nesten ingen stunder hvor du tenker at dette står ut som noe unikt. Melodiene er intetsigende og låtene skuffer med sin mangel på sjarm. Det er lite som gir deg lyst til å spille av sangene på nytt. Kun låten «Out Of Order» lykkes med å fenge. Denne sangen har nemlig minneverdig melodi og en sterk hook. I låten «I Call Bullshit» kan du også skimte konturene av noe bra. Det er mye fordi det er den eneste låta i albumet hvor Håvik synger med noen form for brodd, hvor det føles ekte. Faktisk er det bare i denne sangen ut av hele albumet du kan si: –⁠ I don’t call bullshit.

Vår anmelder fikk «Vondt i hjertet» av Razikas siste konsert: Razikas avskjed: –⁠ Et smerte­fullt farvel

Beklageligvis gjelder dette kun to sanger, sanger som alene ikke redder prosjektet i land. Internt i Highasakite har det vært mye splid den siste tiden, og flere av de faste medlemmene har forlatt bandet. Etter denne avskjæringen kan det virke som Highasakite ikke har hatt nok inspirasjon og driv til å lage noe annet enn et album som bare høres pent ut. Det hele er egentlig traust, platt og anonymt.

Albumet ligner et parti med golf på tv’en, en klesvask som inneholder truser du må henge opp. Deres siste album er som et kurs i akademisk skriving – kjedelig.