Etterlengtet: Endelig kommer filmen om en av Norges aller største idrettsutøvere, Sonja Henie. Den er både underholdende og velspilt, mener Universitas' anmelder.
Etterlengtet: Endelig kommer filmen om en av Norges aller største idrettsutøvere, Sonja Henie. Den er både underholdende og velspilt, mener Universitas' anmelder.FOTO: Adi Marineci, Maipo Film

–⁠ Et liv som skriker etter å bli drama­ti­sert

Filmen om Sonja Henie er en skamløst underholdende, om enn litt ensidig, affære.

Å lage film om en nasjonalhelt er ingen takknemlig oppgave. Det er alltid noen som er misfornøyde med fremstillingen i etterkant - og sånn vil det nødvendigvis være. Det kommer antakelig til å dukke opp noen misfornøyde stemmer i etterkant av «Sonja» også, for Sonja Henie blir til tider fremstilt som et horribelt menneske. Kanskje nettopp derfor er filmen så underholdende?

At filmen om selveste Henie skulle få både kvinnelig regissør, kvinnelig manusforfatter og kvinnelig produsent var ikke opplagt – men det har den altså gjort. Og regissør Anne Sewitsky har laget en gnistrende underholdningsfilm av et liv som skriker etter å bli laget film om. Det er nesten et under at den ikke har blitt laget tidligere, men når den først er her, er resultatet en glamorøs, estetisk sukkerbit.

Isdans: Ine Marie Wilmann som legenden Sonja Henie.
Isdans: Ine Marie Wilmann som legenden Sonja Henie.FOTO: Maipo Film/Nordisk filmdistribusjon

For Sonja Henie hadde et dramatisk liv. Det er en av de klassiske historiene om vanvittig suksess – og så et uunngåelig forfall. Veien til suksessen bryr filmen seg lite med – vi starter på toppen av Henies skøytekarriere midt på trettitallet, følger starten inn i Hollywood, og tar det derfra. Fra filmen å dømme ser det ut som festmengdene overgår jobbmengdene, og det spares ikke på kruttet i partyscenene – vi snakker glitter, pels, champagneelver og gullkonfetti i utebassenget.

Norges neste Henie? Idretts­stjerner og full­tids­stu­denter: –⁠ Går helhjerta inn for idretten og ser på skolen som en hobby

Men ingen kan leve i sus og dus for alltid, og motstanden begynner å tårne seg opp, også for Sonja. Desperat etter å holde på en suksess som umulig kan vare evig, blir hun kaldere og kaldere mot dem rundt seg. Isdronningen fra Mummidalen har lite å stille opp med.

Noen korte, spredte flashbacks fra barndommen skal være med å bygge opp forståelsen av hvorfor Sonja er blitt som hun er blitt, men ender opp med å virke litt halvhjertet. Slike scener kunne godt fått noen flere minutter.

Ine Marie Wilmann, kanskje best kjent fra «De nærmeste» (2015) – som hun vant Amanda for – gjør en glitrende figur som Henie. Hun er divaen med hud og hår, og gjør i tillegg en imponerende skøyteinnsats. Eldar Skar er også god som broren Leif – antakelig den viktigste personen i Sonjas liv – og hennes kommende ektemann Niels Onstad spilles som alltid strålende av Pål Sverre Hagen. Dessverre ser man forsvinnende lite av sistnevnte helt til sluttscenene. Da får han endelig sjansen til å snakke for seg, og kan gi karakteren litt etterlengtet dybde.

Visuelt er «Sonja» en nytelse å se på. Showscenene fra storhetstiden på førtitallet er spektakulære (og til tider ganske morsomme sett med 2018-blikk). Filmingen er deilig symmetrisk, ofte fra fugleperspektiv, og sammen med synth- og basstung musikkbruk, sendes tankene flere ganger til Baz Luhrmanns «The Great Gatsby» (2011).

Spørsmålene om hvordan Sonja Henie ble verdens beste – veien hennes dit, disiplinen, de utallige treningstimene – blir ikke besvart. Dette er en film om Hollywoodstjernen Sonja, ikke atleten Sonja. Dermed blir den et litt ensidig, men likevel underholdende portrett av en norsk heltinne og isdronning i ordets rette forstand.

Fikk du med deg denne? Vi har testet årets utvalg av juleøl: Du røde, berusende øltest, god dag!