IKKE SÅ ALTFOR HØY PULS: Med «Nattseileren» fortsetter Hjerteslag i samme, gode spor som før, skriver vår anmelder.
IKKE SÅ ALTFOR HØY PULS: Med «Nattseileren» fortsetter Hjerteslag i samme, gode spor som før, skriver vår anmelder.FOTO: Isak Okkenhaug

–⁠ Seiler på etter­døn­nin­gene av Bergens­bølgen

Hjerteslag har laget et album som låter som John Olav Nilsen på hans beste.

Endelig var det på tide at oppfølgeren til jevnt over sterke «Vannmann 86» kom, nesten nøyaktig to år etter forgjengeren. I min lett sultne forventning har jeg nå hørt meg ganske mett på de to foreløpige singlene, noe som viste seg som nokså ustrategisk med tanke på at selve albumet var en lovnad om mer av det samme.

Det føles nemlig som om Hjerteslag fortsatt beiter på lommekjente marker. Tredjealbumet har få overraskelser i ermet, og de høye forventningene innfris. De to singlene, «Nattseileren» og «Det Raymond sa», åpner plata, og tredjelåta «Sang 31» fortsetter i samme spor: vellydende, men stillestående.

Rett og slett en klein konsert: Okay Kaya: –⁠ Vanskelig å ikke bli litt brydd over mangel på profe­sjo­na­litet

Først når plata kommer til «Nordavind», varieres lydbildet. Her øker både tempoet og aggresjonsnivået når vokalist Robert Eidvik roper at «hun er farlig». Bandet lar imidlertid stemningen glide ned i balladen «Farvel til musikken», mens «Byen er ond» står som albumets punkehøydepunkt. Som de to forrige albumene avsluttes også «Nattseileren» med et lengre spor med et mer grandiost lydbilde. Selv om dette er et kjent grep fra Hjerteslag, fungerer det utmerket også her.

På havet: «I etterdønningene av Bergensbølgen seiler fortsatt Hjerteslag på en solid barkebåt av nyveiv og postpunk blanda med Manchester-pop og samfunnskritikk».
På havet: «I etterdønningene av Bergensbølgen seiler fortsatt Hjerteslag på en solid barkebåt av nyveiv og postpunk blanda med Manchester-pop og samfunnskritikk».

Selv om lydbildet, og særlig trommene, mesteparten av tida havner i et poplandskap inspirert av Manchester, er selve temperamentet nokså punkete. Både tekst og musikk vitner om en følelse av en begrensning det må brytes med; en fornemmelse av at samfunnet ikke er helt så behagelig som vi slår oss til ro med. Men dette er ikke voldsom punk som maner til anarki og revolusjon. Tekstuniverset er urbant, men romantisk: jeg-et i tekstene vil egentlig sakte vandre ut av byen og sprenge rammene for en lånt livsførsel på den måten. Dette er musikk for regnværsdager fylt med nostalgiske dagdrømmer; for de dagene man ikke holder ut den vante tilværelsen.

I etterdønningene av Bergensbølgen seiler fortsatt Hjerteslag på en solid barkebåt av nyveiv og postpunk blanda med Manchester-pop og samfunnskritikk. Denne gangen er det kanskje mer vellykket enn noensinne – men de gir oss ikke noe nytt heller.

Fikk du med deg denne? «Furry»-studentene bruker stor­sti­pendet på dyre­ko­stymer: –⁠ Vi biter ikke