Pent, men: Det begynner fint, men så blir du rett og slutt skuffet, skriver vår anmelder.
Pent, men: Det begynner fint, men så blir du rett og slutt skuffet, skriver vår anmelder.Foto: Marianne Skay

–⁠ Du tar deg selv i å gjespe

Den som venter på noe godt, venter forgjeves på inspirasjon.

Linnea Dale har kanskje vært mest kjent som medvirkende vokalist i Donkeyboy, den gang de sang sjarmerende om ambisjoner for ni (!) år siden. Ellers har hun vært representant for noen syngeprogrammer på TV, et kommersielt stempel som heldigvis er blitt vasket bort med tiden. Etter to soloplater, hvor særlig plata «Good Goodbyes» var en frydefull erfaring, er vi nå kommet til den tredje, «Wait for the morning».

Det begynner pent. «Bird» er en absolutt dansevennlig start som så smått kan vise til litt Primal Scream-takter. Versene bygger opp låten på en eksemplarisk måte, og du gleder deg virkelig til refrenget setter inn og du endelig kan slippe deg litt løs. Det skjer ikke, forløsningen kommer aldri. Det er som om du skulle oppdage et snøfnugg i april: du blir skuffet.

Lydlig og livlig: – Her er det ikke spart på musikalske finesser og livlige lyder, men det virker som om Linnea Dale har hatt vanskeligheter i skriveprosessen, skriver Universitas' anmelder
Lydlig og livlig: – Her er det ikke spart på musikalske finesser og livlige lyder, men det virker som om Linnea Dale har hatt vanskeligheter i skriveprosessen, skriver Universitas' anmelderFoto: Marianne Skay

Misforstå meg rett, det låter utmerket. Her er det ikke spart på musikalske finesser og livlige lyder. Uansett virker det som om Linnea Dale har hatt vanskeligheter i skriveprosessen. Uten å insinuere noe, virker det som om både låtmaterialet og melodiene i seg selv har blitt funnet på med det mål for øye å bli ferdig.

Rockekongene nekter å abdisere: DumDum Boys: –⁠ Det finnes mye kvalitet i god rutine

Tittelsporet er lettere inspirert av Jonas Alaska sin nyere stil, og det slår meg at hun også synger som ham, idet Alaska selv entrer scenen i det som viser seg å være en duett. Halvveis ut i det ellers litt kjedelige albumet tar det seg opp; singelen «Like a bullet» er singelverdig så det holder. Dog er det «Exile» som er det absolutte høydepunktet. Den raske bassen drar oss fremover som et nattog gjennom den tykke tåken av synth.

Alt i alt kunne de åtte sporene vært kuttet ned til halvparten. Da ville albumet stått i stil med tidligere skiver hun har gitt ut. Den luftige stemmen blir i noen tilfeller litt vel tilgjort, og du tar deg stadig i å gjespe. Når plata er over sitter du og lurer på om Thomas Dybdahl har gitt ut noe bra i det siste, for dette var glemselsverdig.

Fikk du med deg denne? På innsiden av Hillsong: –⁠ Kris­ten­dom­mens McDonaldʼs