Oppbrukt tema: «Man skulle gjerne sett Are Kalvøs skarpe penn og gøyale tankerekker vært brukt til å belyse andre rariteter ved norsk kultur», synes vår anmelder.
Oppbrukt tema: «Man skulle gjerne sett Are Kalvøs skarpe penn og gøyale tankerekker vært brukt til å belyse andre rariteter ved norsk kultur», synes vår anmelder.FOTO: Sturlason / Kagge forlag

–⁠ Drukner i en lapskaus av klisjéer

Are Kalvø er irritert og på grensa til aggressiv: Han er nemlig lei av å miste bra folk til naturen. Slikt blir dessverre irriterende lesning.

Storparten av Are Kalvøs kamerater – de han pleide å sitte på pub og prate tull med – legger i dag ut bilder på Instagram av seg selv i bar over- og/eller underkropp, på toppen av ymse fjell. Hvordan har det seg at selv bra folk som dem lar seg bite av naturbasillen, og begynner å si ting som «bra sko er alfa omega»?

Kalvø har aldri vært spesielt begeistret for naturen, men har tenkt at det er naturen det er noe galt med – ikke ham selv. Men nå som naturmanien har nådd alle han kjenner, er han ikke lenger så sikker. Med en fylleskade i kneet legger Are Kalvø og hans dokumentasjonsansvarlige ut på en reise i den norske fjellheimen, der de skal «ta fjell» (som de nyfrelste kameratene hans sier).

Tilbake til naturen: Are Kalvø har aldri vært spesielt begeistret for skog og fjell, og nå har han skrevet bok om det.
Tilbake til naturen: Are Kalvø har aldri vært spesielt begeistret for skog og fjell, og nå har han skrevet bok om det.

Hva med å gå i Kalvøs fotspor og flytte ut i naturen selv? –⁠ Kjemper mot det inhumane bolig­mar­kedet

Det som åpner som et illsint kåseri går over i noe som ligner mer på en sosio-antropologisk avhandling om norsk friluftskultur, fremstilt av en særs forutinntatt observatør. Det er side opp og side ned om repetitive samtaler, dvask lapskaus og knirkende køyesenger. Vi får møte mang en selvskrytende ullundertøyskledd person, med oppspart avspasering, og ta del i spartanske frokoster på hytter med rare navn.

Hyttebok frå helvete er en 327-siders tirade som ved et par anledninger er så morsom at undertegnede lo høyt på trikken. Ellers er den ganske irriterende. Kalvø mener så mye om noe så trivielt, at den på tross av å være velskrevet og morsom, blir i overkant masete. Det er flere gode karakterer og poeng å finne, men disse drukner dessverre i en lapskaus av klisjépregede og uinteressante skikkelser og bemerkninger. Klisjeer er det imidlertid vanskelig å unngå, for å drive gjøn med birkensnobber, søndagstur og tettsittende treningstøy har blitt gjort mange ganger tidligere. Man skulle gjerne sett Kalvøs skarpe penn og gøyale tankerekker vært brukt til å belyse andre rariteter ved norsk kultur.

Dette, derimot, var en bok som gjorde inntrykk:–⁠ Når det gjør fuckings vondt at knopper brister

Dette betyr muligens at man ikke trenger å kjøpe boken, men ikke at den ikke, under enkelte omstendigheter, bør leses. Om du sitter på en utedo i Sunnmørsalpene, og har valget mellom en utgave av Kamille fra 2004 og Kalvøs Hyttebok frå helvete, er valget lett. Kalvø er morsom – tidvis veldig morsom – og det er kanskje greit å koble av med noe annet enn David Foster Wallace en gang iblant. Om ikke annet er den forfriskende meningsløs og byr på fjærlett underholdning, såfremt man kan unngå å la seg irritere.