MUNTER MELANKOLI: I enkle kulisser har forfatter Rolf Kristian Larsen sammen med regissør Frank Kjosås lagd melankolsk humor av høy kvalitet, skriver Universitas' anmelder.
MUNTER MELANKOLI: I enkle kulisser har forfatter Rolf Kristian Larsen sammen med regissør Frank Kjosås lagd melankolsk humor av høy kvalitet, skriver Universitas' anmelder.Foto: Dag Jenssen / Det norske teatret

–⁠ Dødsens alvorlig, men likevel morsomt

Hva må til før man innser at man kun eksisterer, og ikke lever?

Brille har vært enke i 20 år. Hun lever like isolert og grått som gangene i byråkratiets mange kontorlandskaper, men en dag blir livet snudd på hodet: Brille er alvorlig kreftsyk. Vil hun rekke å leve før det er for sent?

Døden, det er så endelig – og alt annet rundt blir så banalt. I enkle kulisser har forfatter Rolf Kristian Larsen sammen med regissør Frank Kjosås lagd melankolsk humor av høy kvalitet. Det er dødsens alvorlig, men likevel morsomt og relaterbart. I hver scene appellerer de til latter istedenfor gråt: En skildring av menneskers forsvarsmekanisme når vi er omringet av det vonde. Men stykket setter også et spørsmålstegn ved vårt eget liv.

Også dette stykket imponerte Universitas' anmelder:–⁠ Gjen­kjen­nelig, morsomt og sårt om å vokse opp i skils­mis­sens tiår

Alvoret kommer brått på, takket være brilijant samspill mellom Heidi Gjermundsen Broch og hennes avdøde ektemann, spilt av Frode Winther. Han spiller fortsatt en viktig rolle i Brilles liv: de samtaler ofte sammen, det er lattermildt og nostalgisk. Dette snur imidlertid brått når Brille blir konfrontert med et ubehagelig minne hun forlengst har begravd – noe som gjør henne rasende. Stykket problematiserer slik menneskers tendens til å fortrenge det vondeste i oss, som ofte gjør at vi slentrer videre i hver vår komfortsone.

I takt med tunge technorytmer og ei flaske champis begynner Brille å kjenne på livet hun har isolert seg fra. En ny sorgprosess begynner: Hennes egen sorg over et liv levd dårlig skyver sakte, men sikkert sorgen over ektemannen til side. De fine samtalene de hadde i starten er nå krassere, hun vil ikke se han ham mer. Like banalt som den humoristiske klagesangen fra byråkratiet i første scene, takler vi mennesker det tyngste med det enkle: Brille drikker seg full og tilbyr en tidligere kollega et hardt knull. Det er enkelt, men likevel kraftfullt og overbevisende. Det er sårt å se et menneske endelig gir seg hen til livet når det er for sent.

Teater eller film? Vi har sett et av høstens mange 22.juli-verker:«Rekon­struk­sjon Utøya»: –⁠ Enkel rekon­struk­sjon gir gripende inntrykk

En debut som denne har potensialet til å bli enda bedre. Enkelte replikker hviler for mye på publikums reaksjon, og noen scener kunne blitt dratt enda litt lenger. Likevel gjør Frank Kjosås en strålende regidebut – og hvem visste at Rolf Kristian Larsen, mest kjent fra «Mannen som elsket Yngve», kunne gjøre døden så morsom. Men først og fremst er det kjemien mellom Heidi Gjermundsen Broch og Frode Winther som gjør dette til et godt stykke teater. L.I.F.E.G.O.E.S.O.N starter som det slutter, klagesangen gjenopptar og parodierer byråkratiet. Livet vil alltid gå videre.