Velskapt våt drøm for Oslohatere

Flodbølgen fra forrige film, «Bølgen», har revet familien i stykker. I oppfølgeren har spesielt protagonist og geolog Kristian det vanskelig med å gi slipp på tragedien i Geiranger. Han preges av skyldfølelse, og er besatt av å finne ut av om han kunne ha reddet flere liv — så mye at han ikke engang takler å ha helgebesøk av datteren.

Filmen følger Hollywood-oppskriften mer eller mindre til punkt og prikke. «Skjelvet» føyer seg inn i rekken av katastrofefilmer hvor myndighetene nekter å høre på en lidenskapelig geolog som advarer om et kommende ragnarok (les: «The Day After Tomorrow», «Volcano», «2012» m.fl.). Det er imidlertid ingenting galt med kjente oppskrifter, så lenge det smaker godt.

Fikk du med deg denne? Etnisk-prog sjarmbombe

John Andreas Andersen har overtatt regi-hatten etter at Roar Uthaug, som sto bak «Bølgen» (2015), ble snappet opp av Hollywood. Andersen kler hatten godt, og har tilsynelatende fått med seg at når det kommer til katastrofefilmer, ønsker man valuta for pengene — det skal helst være så katastrofalt som overhodet mulig.

Følgelig serveres det sekvenser av jordskorpens filleristing av store deler av hovedstaden — og enda kunne det gjerne vært mer, for dette er spektakulære scener. Fotograf John Christian Rosenlund har lagt lista høyt hva gjelder filmens visuelle uttrykk, og bildene er tidvis helt i verdensklasse.

Men det er nok bare bra for Andersen og co at de ikke har hatt tilgang på et Hollywood-size budsjett, som gir uendelig med effekter å gjemme seg bak. Den storslåtte «2012» klarer til sammenligning aldri å skape et troverdig mellom- menneskelig drama og en genuin kjemi, slik man får til her. Det er også dette som er filmens kjerneelement og bærebjelke. Katastrofen i seg selv fungerer mest som et rammeverk.

Dette imponerte også Universitas' anmelder: Norges fremtidige popdronning?

All honnør til Kristoffer Joner, som bærer «Skjelvet» på sine nevrotiske skuldre, og på egen hånd sørger for filmens nerve i tiden før katastrofen inntreffer. Vår alles kjære Ane Dahl Torp leverer som vanlig, og er med sitt tålmodige og fornuftige vesen en perfekt motpol til frenetiske Joner. Faktisk er det Jonas Oftebros Sondre som er den mest overflødige karakteren, noe filmskaperne later til å være enige i. Det sees ganske lite til gutten, og det virker som man ikke helt visste hva man skulle gjøre med karakteren i denne oppfølgeren. Edith Haagenrud-Sande er, som i forrige film, strålende som datter og verdens mest blåøyde jente, Julia, og hun får — heldigvis for publikum — også mye tid til å skinne.

I tillegg til et solid katastrofe-drama har nordmenn i periferien nå fått etterlengtet hat-porno å sette på neste gang politikerne i hovedstaden bestemmer seg for å slå sammen kommuner eller avvikle offentlige tjenester i nærområdet.